25. apr, 2016

Landskap til begjær

Jeg følger ikke med på NRKs historiske reality-suksess, Anno, hvor folk er hensatt til å leve i Fredrikstad rundt år 1700. Men på P2s program Ekko for en stund siden hørte jeg en interessant utlegning om hvordan det fysisk så ut i Norge på den tiden. Landskapet i store deler av Sør-Norge, var svært forskjellig, forteller en historiker. Store områder var så godt som avskoget. Eksporten til utlandet, til blant annet seilskutebyggere, hadde strippet landet for denne type vegetasjon. Vanlige borgere hadde neppe mye de skulle ha sagt. Dét er vesensforskjellig fra dagens situasjon. Dagens landskap har blitt demokratisert.

Det har jeg nettopp lært, ved at forskere fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har begått en bok som vil bli lest med interesse i mange hovedsteder og hos miljø- og interesseorganisasjoner. Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er helt fersk av året, fra det anerkjente britiske akademiske forlaget Routledge, med Karsten Jørgensen, Morten Clementsen, Kine Halvosen Thorén og Tim Richardson som redaktører. Det blir selvsagt ingen kioskvelter, til det er den for smal og akademisk, men boken er viktig i den videre utviklingen av norske og europeiske landskap.

Et nytt syn på landskap

Den europeiske landskapskonvensjonen ble signert i år 2000. I dag har40 europeiske stater ratifisert den. Norge var blant de aller første. Konvensjonen viser et paradigmatisk skifte i synet på landskap, fra å være en sektorinteresse til å gjelde en fellesarena hvor alle slags aktiviteter finner sted. Slik landskap defineres i konvensjonen er den et resultat av hvordan folk oppfatter et definert område, og dens karakter er et resultat av både naturlige og menneskelige faktorer. Det betyr, ifølge boken, at hele jordens overfalte er et landskap, og hvordan vi velger å se på det er med på å gi det verdier.

Det åpner for mange tolkninger. Betyr det at vi får mer varierte landskapstyper, eller fører dette til mer ensrettede landskap? Kanskje det siste, undrer forfatterne, men de ser likevel mest muligheter i konvensjonen.

Konvensjonen som sådant forplikter oss blant annet til følgende:

-          Vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket

-          Forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap

-          Bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater Gi befolkningen, lokale og regionale myndigheter og andre mulighet for å medvirke i landskapspolitikken

Og alt dette skal vi rapportere om, annet hvert år, til Europarådets konferanse om den europeiske landskapskonvensjonen. Fascinerende! Dette visste jeg virkelig ingen ting om, enn så opplyst en borger jeg mener meg å være. Takk og pris for bøker!

Takk til renessansen

Jeg skjønner nå at dette er en form for utvidet miljøvern, gitt at konvensjonen omfatter alle typer landskap; by-, og bygdelandskap, kyst- og fjell-landskap. Det kan være såkalte verdifulle landskap, ordinære landskap og landskap som kan trenge reparasjon. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer, men heller å påvirke endringer i en retning folk ønsker seg. Og den legger særlig vekt på landskapet der folk bor og arbeider og der barn vokser opp.

I et kapitel som omhandler historiske påvirkninger, leser jeg at vi kan takke renessansen (igjen) for våre tanker om verdifulle landskap. Dette førte etter hvert til at verdens første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872. Ikke mange årene etter fikk vi Virunga nasjonalpark i det som i dag heter Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Belgisk Kongo. Det er grunnen til at det fortsatt er fjellgorillaer igjen der. Jeg har selv møtt en av dem i parken der nede. En fantastisk opplevelse. Noe godt la belgierne igjen etter seg.

Europa kunne ikke være dårligere. I 1959 skrev den østeriske geografen Walter Strzygowski boken EuropabrauchtNaturparke. Europarådet fattet interesse for problematikken. Et eget regionalt charter var i 1983 eksplisitt på at stater måtte se nøye på områder av stor naturlig vakkerhet, rike på kulturelle verdier og arkitektoniske kvaliteter.

Parker i byer fikk ellers sitt store gjennombrudd i det nittende århundre. Tankene fra den franske revolusjonen og Rousseau sto sterkt. Det ble en demokratisering av «rommet», og nye offentlige «møteplasser» oppsto gjennom aviser og kafeer. Og byparker, slik som Den engelske Park, åpnet i München i 1789. Jeg bor selv ved en engelske park, på Skøyen. En dose ville trær og spontanitet (i motsetning til franske parker) skulle vise toleranse og en skulle føle seg ‘emansipert’, som det het. Skulpturer hørte gjerne med og på den måten fikk en kultur med på turen, slik som i Vigelandsparken. Senere sto sport for en viktig del av parkanleggene, slik tennisbanene i Frognerparken og fotballbanene på Ekebergsletta viser.

I Oslo og andre europeiske byger fikk vi etter hvert også ‘hage-byer’ og grønne belter. Helse i det grønne, helse i spaserturen. London, min barndoms sommerby, er uovertruffen i så måte. Oslo, med sin plan for grønne korridorer fra 1934 er også verdt å skryte av. Naturen skulle hele sår skapt av sivilisasjonen. For egen del vil jeg legge til at med humle- og bieprosjekt, matdyrkeprosjekt som Majobo og urbant landbruk satt i system ved Norges største byggeplass, ved Sørenga, er storbyene våre i ferd med å gå inn i et hamskifte.

En påstand som kommer frem i boken antyder at natur i byen er viktig langt utover det økologiske, fordi det har en positiv effekt på folks moral. Sistnevnte må være vanskelig å måle, men er en positiv mulighet jeg som leser tar med meg.

Småhusplanen som viktig landskap

Boken har 17 kapitler, og har med eksempler fra landskapsforvaltning på Island, i Sveits og i Sverige, og et konkret eksempel fra Sarpsborg. Sistnevnte et eksempel på praktiske utfordringer i planlegging og gjennomføring. Noe er interessant for en vanlig legmann, noe ikke. Men for politikere, både på kommunalt og nasjonalt plan, er dette en viktig bok. Og for landskapsarkitekter og studenter.

Det mest lærerike for min del er å ha forstått at i dag skal ikke landskap bare være vakre av estetiske hensyn, men de må være bærekraftig, uavhengige av type landskap. Landskap er viktige for oss, både kulturelt, økologisk, miljømessig og fra kulturarvhensyn, for menneskelig velvære og som del av den europeiske identitet. Det er derfor det har vært viktig for Europarådet å få landskap inn i nasjonal lovgivning, som en essensiell komponent av folks omgivelser.

Landskap som et kontinuum, det ene går over i det andre og derfor er ulike landskapstyper, ikke minst i en by, så viktige. I et slikt perspektiv forstår jeg nå bedre hvorfor småhusplanen i Oslo er viktig. Det er ikke bare å arrangere valgkampturer for østkantbeboere for å se på de store hagene på vestkanten og så peke nese av rikingene. Hagene deres er også våre hager. De tar vare på kvaliteter, og på naturmangfold.

 

Landskap som strid

Landskap og vern er selvsagt ikke bare fryden og gammen. Det er strid. Skal for eksempel Oslo-marka ha «hellige» grenser? Eller skal noen områder ses mer på som overgangssoner, hvor aktivitet og tilrettelegging, for sport for eksempel, må tillates? Et kapitel argumenterer for det. Jeg er usikker, men jeg forstår at debatten er viktig.

Er våre landskap en menneskerettighet, spør en av forfatterne. Kanskje det? Uansett promoterer den europeiske landskapskonvensjonen mer kulturell diversitet, og mer folkelig deltagelse og flere avgjørelser der de berørte parter bor. Det kan bety flere konflikter. I alle fall i Norge. Rovdyr og bønders ønske om å beholde sitt (beite)landskap er et eksempel. I sin tid forsøkte også noen aktivist-bønder rovviltmeldingen stanset, med henvisning til nettopp landskapskonvensjonen.  

Boken Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er et godt stykke akademisk arbeid. Den bør leses av alle som jobber med landskap og arealplanlegging, men er du glad i dine næromgivelser er det mye å lære her og fundere over.

 Først på trykk i Ny Tid 17. mars 2016