Andrew's Corner

18. des, 2015

I 2013 besøkte jeg Guatemala City, Mellom-Amerika største by, med over 4 millioner innbyggere. Det er ingen trygg by, men den søndagen jeg ankom møtte jeg smil, vennlighet og latter. Store deler av de største avenyene i byen var avstengt for biler. Folk var ute og gikk, syklet og var på rulleskøyter. Byen pustet.

I følge boken Happy City (Penguin Books, 2013), av Charles Montgomery er det Enrique Peñalosa, tidligere borgermester i Bogotá, som er inspirasjonskilden for mange slike eksperiment i Latin-Amerika. Han har vært med på å transformere Colombias hovedstad til å bli en by der fotgjengere og syklister er viktigere enn bilene, som holdt på å kvele byen. Toglinjer er bygd og nye busser satt inn. I tillegg har han satset massivt på bibliotek, åpne plasser og et byrom som er like tilgjengelig for fattigfolk som for rikfolk.

Peñalosa har vært med på å skape en innovasjonsbølge innenfor byutviklingsmiljøet, som går under navnet Happy City. På nettet florerer det nå med nye indekser over hva en god by bør være, ikke minst gjennom initiativ som Happy City Index. Trondheim bør kunne skåre høyt på en slik indeks, også om det blir mindre biler i Midt-byen.

Byen; det internasjonale og det lokale

I dag bor mer enn 50 % av verdens befolkning i byer.  Byen er derfor i skjæringspunktet mellom det lokale og det internasjonale. Byborgeren vil få merke det i årene som kommer, når kloden varmes opp. Byene våre blir ekstra hete, med økt overdødelighet blant eldre, med all asfalten som lagrer varme. Klimaflyktninger presser på byporten, de vil ikke bo på landet. Bypolitikere klør seg i hodet; vil de ha energikilder nok til å dekke behovene som bare vokser. Vil det bli kaos, som da New Yorks borgermester for noen år siden måtte beordre evakuering av store deler av byen etter enorme regnmengder? Byer sitter med nøkkelen til fremtiden og må være like motstandskraftige som komplekse økosystem for å klare større og mindre sjokk, både økonomiske og miljørelaterte.

En god by gir oss identitetsfølelse. Byen er vår teaterscene, den gir oss friheten til å lykkes, og arkitekturen og det offentlige rommet rundt oss påvirker oss og gir oss enten en følelse av mestring eller maktesløshet, både individuelt og kollektivt.

Stresshormon og kjøpepress

I dag lider mange under stadige køer, og dårlig luft, med økte astmaplager. (Som helårssyklist er jeg selv sikker på at lungene mine er passe svarte). Folk produserer stresshormon når de stadig må vente på tog som aldri er i rute.

Byenes problem har vært at de har blitt omformet til å tekkes først og fremst bilbrukeren, det vil si mange av oss. Men vi har for sent skjønt at det kveler deler av det vi er glad i. Samtidig blir en del av det offentlige rom privatisert eller ikke satset tilstrekkelig på.

Største problemet for barns sikkerhet i byen er bilen, skal byen være barnevennlig eller bilvennlig? Vi blir rikere og riker og får flere biler og ting, men ungdommene våre blir også mer stresset og mindre lykkelige, og fedme som problem øker. Delvis fordi vi biler mer og går mindre. Barna kan hverken gå eller sykle til skolen fordi det er utrygt. I stedet forbrenner vi mer Co2 ved å kjøre dem hit og dit. Ved å gå eller sykle forbrenner de mer energi, men det er en form for energiforbrenning som er sunn; den får ned klimagassutslippene, og får opp dopaminproduksjonen, og ergo lykke- og mestringsfølelsen. Men da trenger vi også en form for bydesign med skoler og idrettshaller nær der vi bor, og butikker og lekeplasser og grønne lunger likeså. For da går vi og sykler vi og føler oss forbundet til stedet. Slikt blir det gode byer av. Trondheim har tatt mye av dette på alvor, gjennom prosjektet Grønn Barneby, som jeg selv var med og initierte.

Byer designer livene våre, mer enn vi aner, de tar valg for oss, derfor må vi tørre at å endre byers design. Nye motorveier fylles opp i løpet av fem, seks år. Så står trafikken bom stille igjen. Der du legger til rette for mer trafikk, der blir det mer trafikk. Men det gjelder også for fotgjengere og for syklister. Bare se til Danmark. København er fantastisk, fordi politikerne torde ta byen tilbake fra bilene. Derfor er det fullt av fotgjengere og syklister. Og trygt å være trafikant, også for barn. Rushtidsavgift er et virkemiddel byer bruker, for å starte et sted; London og Stockholm gjør det; Trondheim har gjort det en stund og neste år gjør Bergen det.

En dele-fremtid

I fremtiden må vi bo tettere, vi må eie mindre og dele mer av erfaringer. I Paris er de på god vei. På sommerstid omformes deler av veien til Paris Plage, med palmer og sand. 20.000 sykler står og venter på deg ved 1250 punkter rundt om i byen. Det er en ny delekultur. Du er fri; du eier ikke sykkelen, men du eier byrommet.

Det skyter opp liknende delepakker når det gjelder bil også, i flere storbyer. Hvorfor eie når du ved et enkelt flerbrukskort kan logge deg inn på en bil; og med det samme kortet burde du kunne leie sykkel, ta t-banene og andre tjenester. På den måten gjør vi byen mobil, på en grønn og effektiv måte, samtidig som byens økologiske fotavtrykk går drastisk ned og din følelse av kontroll, og av lykke, bare vokser.

Parker og grøntområder må bygges opp, ikke ned. Nye bygg må ikke ha kjedelige lange flater uten liv. Det må alltid være småbutikker og kaffer ved store næringsbygg, det bremser farten på nærmiljøet og folk føler seg mer vel. Det må bli flere lykkelig byer i Norge i årene som kommer. Min gamle fødeby Trondheim er på god vei!

Publisert i Adresseavisen 1.12.2015: http://www.adressa.no/meninger/kronikker/2015/12/01/Lykkelige-Trondheim-11866842.ece

 

18. des, 2015

Nettopp hjemkommet fra Frankrike tenker jeg på hvilket arbeid som nå ligger foran oss. Ikke minst for ungdommen, de som skal ha håp. Slutten av 2015 stiller oss på store prøver.  En måte å ta tak i utfordringene og begynne å se fremover igjen kan være gjennom metaforens kraft.

Under jomfruturen 14. april 1912, støtte verdens største passasjerskip Titanic på hindringer. Skipet som ikke kunne synke, sank. Den kjørte på et isfjell som sannsynligvis hadde kalvet fra den grønlandske Jakobshavn-isbreen. Det flotte skipet, med de vakre servisene, mahognibordene, det lekre sengetøyet og de flotte lysekronene ligger nå på havets bunn.

Metaforisk kan vi derfor si at vi som verdenssamfunn nå møter massive hindringer, vi risikerer å gå på en lignende grunnstøting, med tap av mye materielle goder. Og liv. Igjen vil Jakobshavnbreen spille en rolle. Hastigheten på breen har tre til firedoblet seg sammenliknet med 1990-tallet. (Geoforskning.no).  Den beveger seg mer enn 17 kilometer per år, eller 46 meter om dagen. Den produserer ca. 10 prosent av Grønlands isfjell. Og det øker på.

Vi vet så mye mer

I motsetning til da Titanic gikk på grunn, står vi i dag mye bedre rustet mot isfjell som måtte komme vår vei, enten reelle eller i mer overført betydning. Moderne satellitteknologi, pluss nye dataprogram, har gitt oss nye muligheter til å få oversikt over jorda som system. Nå kan forskere si klarere hvordan alle sfærene griper inn i hverandre og former et dynamisk hele: Atmosfæren, med gassene som omkranser planeten vår; hydrosfæren, med alle havene, elvene og innsjøene; litosfæren, med de ytre delene av stein og fjell som utgjør mesteparten av planetens masse; kryosfæren, all isen til lands og til sjøs, snøen og permafrosten; og biosfæren, alt levende materiale, inkludert oss. Forskerne vet hvordan alle disse tar opp i seg klimagasser, og avgir dem igjen, i et evig kretsløp. Jordsystemet vårt er ekstremt mottagelig, og bare en liten endring i en komponent kan starte en kjede av konsekvenser i de andre delene. Det er ny kunnskap

Det vi nå vet er at målinger av 2300 breer over hele kloden viser at de i gjennomsnitt blir mellom 50 og 150 centimeter tynnere hvert eneste år. Ikke siden målinger av breene startet har det smeltet så fort, meldte NRK 5. august i år, og viser til nye studier utført av  World Glacier Monitoring Service. Smeltingen er to til tre ganger mer enn gjennomsnittet på 1900-tallet, og trolig det høyeste i hele den lange perioden hvor det finnes historiske beskrivelser av dem. Begrepet «utrygt farvann» antar truende dimensjoner. Vi er alle passasjerer på ett felles skip, ikke Titanic, men kloden. Sosial uro, minkende mattilgang, tørke eller flom; dette skal håndteres slik at alle blir ivaretatt og «båten» skal bære.

Sivilisasjonens epoke

Den relative klimabalansen vi har hatt i den geologiske epoken med navnet holocen har gitt oss sivilisasjon, gjennom fremvekst av jordbruk, permanente bosetninger, byer og skriftspråk. Det har vært klimavariasjoner med katastrofale følger for samfunn som ikke klarte å tilpasse seg, selv om ingen av disse endringer var på mer enn 1 grad i gjennomsnitt. Det ga likevel oss på nordlig breddegrader en kortere varmeperiode mellom det 10. og 13. århundrede, noe som innebar at vikingene kunne drive landbruk på Grønland. Det ble etterfulgt av det litteraturen kaller en liten istid fra det 16 – 19. århundrede, med gjentatte islegginger av Themsen og andre europeiske elver. (Datidens kunstnere i Flandern har laget mange flotte bilder med slike motiver og Jared Diamond beskriver vikingenes misere på Grønland i boken Kollaps).

I hele holocen har havnivåstigningen likevel kun vært på 0,2 millimeter. Derfor er 1,8 mm siste århundrede, og 3,3 mm per år nå, geologisk signifikant. Det nærmer seg faktisk det verden så i overgangen fra istid til dagens varme mellomistid. Da snakker vi om et seriøst klimaskifte. Det skremmende er at det skjer i en varm mellomistid, altså i en tid som ikke har naturlig istidssyklus. Og det er det ekspanderende havet som nå lagrer mesteparten av de økende klimagasskonsentrasjonene, slik at havet blir surere og mindre i stand til å produsere organismer som kan lagre mer.

Antarktis, jokeren

For første gang på tusener av har det vært mulig å seile skip rundt James Ross øya i Antarktis, som før det var lenket til Trinitykysten av et isfjell. Nå er det noe på gang blant flere av de store isblokkene der nede. Det kalves og det braker. Med slike kollapser i det vestlige Antarktis vil presset fra varmere vann kunne løfte isfjellet, og vann kommer innunder isen, og da får vi en ustoppelig kollaps, og da kan vi få mange meters stigning, siden volumet av is i dette området tilsvarer en 6 meters stigning.

NRK siterte den 27.08 NASA, som hevder at Florida, Tokyo og Singapore på lang sikt kan forsvinne fra jordens overflate. Borte under havet. Som Titanic. Men også Norge blir rammet. I en fersk rapport beskriver forskere fra Meteorologisk institutt, NVE og Uni Research klimaet i Norge frem mot år 2100. Det er dystre prognoser, og hovedproblemet for det norske samfunnet blir knyttet til mer nedbør og konsekvensene som flom, skred og overvann. Ekstremværet Petra blir noe vi vil oppleve kanskje hvert år.

Aldri for sent

Det internasjonale klimapanelets siste rapport er fra september 2013. Det er sannsynligvis det mest gjennomarbeidede internasjonale dokument i menneskets historie. Det gir oss ikke mye tid på å stake ut kursen for å holde oss under en to graders gjennomsnittlig temperaturøkning

Men det kommende, nødvendige grønne skiftet kan bli både morsomt og inspirerende. EU innser alvoret, Kina likså og mange i USA også. Det vi investerer i av energibærere, samferdsel og matproduksjon i dag, vil gi effekter i flere hundre år frem i tid.

Klimatoppmøtet i Paris i slutten av november er derfor et møte på broen. Alle våre nasjonale kapteiner skal stake ut kursen videre. På så mange måter. De har informasjon om alle isbreene, om temperaturøkningen i havene, og de vet at vitenskapen sier at vi må la 2/3 av kjente fossile reserver bli liggende urørt. Det sier kartet.

Vi trenger deg som kaptein, Erna Solberg. Både på klimaets, og samforståelsens vegne.

Hvis ikke kan Paris 2015 fort bli vårt Titanic.

 

Publisert i Dagsavisen 18.11.2015

http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1012/thread315024/