Andrew's Corner

25. apr, 2016

Jeg følger ikke med på NRKs historiske reality-suksess, Anno, hvor folk er hensatt til å leve i Fredrikstad rundt år 1700. Men på P2s program Ekko for en stund siden hørte jeg en interessant utlegning om hvordan det fysisk så ut i Norge på den tiden. Landskapet i store deler av Sør-Norge, var svært forskjellig, forteller en historiker. Store områder var så godt som avskoget. Eksporten til utlandet, til blant annet seilskutebyggere, hadde strippet landet for denne type vegetasjon. Vanlige borgere hadde neppe mye de skulle ha sagt. Dét er vesensforskjellig fra dagens situasjon. Dagens landskap har blitt demokratisert.

Det har jeg nettopp lært, ved at forskere fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har begått en bok som vil bli lest med interesse i mange hovedsteder og hos miljø- og interesseorganisasjoner. Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er helt fersk av året, fra det anerkjente britiske akademiske forlaget Routledge, med Karsten Jørgensen, Morten Clementsen, Kine Halvosen Thorén og Tim Richardson som redaktører. Det blir selvsagt ingen kioskvelter, til det er den for smal og akademisk, men boken er viktig i den videre utviklingen av norske og europeiske landskap.

Et nytt syn på landskap

Den europeiske landskapskonvensjonen ble signert i år 2000. I dag har40 europeiske stater ratifisert den. Norge var blant de aller første. Konvensjonen viser et paradigmatisk skifte i synet på landskap, fra å være en sektorinteresse til å gjelde en fellesarena hvor alle slags aktiviteter finner sted. Slik landskap defineres i konvensjonen er den et resultat av hvordan folk oppfatter et definert område, og dens karakter er et resultat av både naturlige og menneskelige faktorer. Det betyr, ifølge boken, at hele jordens overfalte er et landskap, og hvordan vi velger å se på det er med på å gi det verdier.

Det åpner for mange tolkninger. Betyr det at vi får mer varierte landskapstyper, eller fører dette til mer ensrettede landskap? Kanskje det siste, undrer forfatterne, men de ser likevel mest muligheter i konvensjonen.

Konvensjonen som sådant forplikter oss blant annet til følgende:

-          Vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket

-          Forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap

-          Bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater Gi befolkningen, lokale og regionale myndigheter og andre mulighet for å medvirke i landskapspolitikken

Og alt dette skal vi rapportere om, annet hvert år, til Europarådets konferanse om den europeiske landskapskonvensjonen. Fascinerende! Dette visste jeg virkelig ingen ting om, enn så opplyst en borger jeg mener meg å være. Takk og pris for bøker!

Takk til renessansen

Jeg skjønner nå at dette er en form for utvidet miljøvern, gitt at konvensjonen omfatter alle typer landskap; by-, og bygdelandskap, kyst- og fjell-landskap. Det kan være såkalte verdifulle landskap, ordinære landskap og landskap som kan trenge reparasjon. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer, men heller å påvirke endringer i en retning folk ønsker seg. Og den legger særlig vekt på landskapet der folk bor og arbeider og der barn vokser opp.

I et kapitel som omhandler historiske påvirkninger, leser jeg at vi kan takke renessansen (igjen) for våre tanker om verdifulle landskap. Dette førte etter hvert til at verdens første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872. Ikke mange årene etter fikk vi Virunga nasjonalpark i det som i dag heter Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Belgisk Kongo. Det er grunnen til at det fortsatt er fjellgorillaer igjen der. Jeg har selv møtt en av dem i parken der nede. En fantastisk opplevelse. Noe godt la belgierne igjen etter seg.

Europa kunne ikke være dårligere. I 1959 skrev den østeriske geografen Walter Strzygowski boken EuropabrauchtNaturparke. Europarådet fattet interesse for problematikken. Et eget regionalt charter var i 1983 eksplisitt på at stater måtte se nøye på områder av stor naturlig vakkerhet, rike på kulturelle verdier og arkitektoniske kvaliteter.

Parker i byer fikk ellers sitt store gjennombrudd i det nittende århundre. Tankene fra den franske revolusjonen og Rousseau sto sterkt. Det ble en demokratisering av «rommet», og nye offentlige «møteplasser» oppsto gjennom aviser og kafeer. Og byparker, slik som Den engelske Park, åpnet i München i 1789. Jeg bor selv ved en engelske park, på Skøyen. En dose ville trær og spontanitet (i motsetning til franske parker) skulle vise toleranse og en skulle føle seg ‘emansipert’, som det het. Skulpturer hørte gjerne med og på den måten fikk en kultur med på turen, slik som i Vigelandsparken. Senere sto sport for en viktig del av parkanleggene, slik tennisbanene i Frognerparken og fotballbanene på Ekebergsletta viser.

I Oslo og andre europeiske byger fikk vi etter hvert også ‘hage-byer’ og grønne belter. Helse i det grønne, helse i spaserturen. London, min barndoms sommerby, er uovertruffen i så måte. Oslo, med sin plan for grønne korridorer fra 1934 er også verdt å skryte av. Naturen skulle hele sår skapt av sivilisasjonen. For egen del vil jeg legge til at med humle- og bieprosjekt, matdyrkeprosjekt som Majobo og urbant landbruk satt i system ved Norges største byggeplass, ved Sørenga, er storbyene våre i ferd med å gå inn i et hamskifte.

En påstand som kommer frem i boken antyder at natur i byen er viktig langt utover det økologiske, fordi det har en positiv effekt på folks moral. Sistnevnte må være vanskelig å måle, men er en positiv mulighet jeg som leser tar med meg.

Småhusplanen som viktig landskap

Boken har 17 kapitler, og har med eksempler fra landskapsforvaltning på Island, i Sveits og i Sverige, og et konkret eksempel fra Sarpsborg. Sistnevnte et eksempel på praktiske utfordringer i planlegging og gjennomføring. Noe er interessant for en vanlig legmann, noe ikke. Men for politikere, både på kommunalt og nasjonalt plan, er dette en viktig bok. Og for landskapsarkitekter og studenter.

Det mest lærerike for min del er å ha forstått at i dag skal ikke landskap bare være vakre av estetiske hensyn, men de må være bærekraftig, uavhengige av type landskap. Landskap er viktige for oss, både kulturelt, økologisk, miljømessig og fra kulturarvhensyn, for menneskelig velvære og som del av den europeiske identitet. Det er derfor det har vært viktig for Europarådet å få landskap inn i nasjonal lovgivning, som en essensiell komponent av folks omgivelser.

Landskap som et kontinuum, det ene går over i det andre og derfor er ulike landskapstyper, ikke minst i en by, så viktige. I et slikt perspektiv forstår jeg nå bedre hvorfor småhusplanen i Oslo er viktig. Det er ikke bare å arrangere valgkampturer for østkantbeboere for å se på de store hagene på vestkanten og så peke nese av rikingene. Hagene deres er også våre hager. De tar vare på kvaliteter, og på naturmangfold.

 

Landskap som strid

Landskap og vern er selvsagt ikke bare fryden og gammen. Det er strid. Skal for eksempel Oslo-marka ha «hellige» grenser? Eller skal noen områder ses mer på som overgangssoner, hvor aktivitet og tilrettelegging, for sport for eksempel, må tillates? Et kapitel argumenterer for det. Jeg er usikker, men jeg forstår at debatten er viktig.

Er våre landskap en menneskerettighet, spør en av forfatterne. Kanskje det? Uansett promoterer den europeiske landskapskonvensjonen mer kulturell diversitet, og mer folkelig deltagelse og flere avgjørelser der de berørte parter bor. Det kan bety flere konflikter. I alle fall i Norge. Rovdyr og bønders ønske om å beholde sitt (beite)landskap er et eksempel. I sin tid forsøkte også noen aktivist-bønder rovviltmeldingen stanset, med henvisning til nettopp landskapskonvensjonen.  

Boken Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er et godt stykke akademisk arbeid. Den bør leses av alle som jobber med landskap og arealplanlegging, men er du glad i dine næromgivelser er det mye å lære her og fundere over.

 Først på trykk i Ny Tid 17. mars 2016

2. mar, 2016

Anmelderiet er en vanskelig kunst. Det skal balanseres: Saklig gjengivelse av innhold, visse standarder skal etterleves og en personlig ‘touch’, for å krydre saken. Hvor vanskelig dette er, kommer til uttrykk ved Carina Elisabeth Beddaris anmeldelse av Tore Stavlunds bok Melk. En romodyssé, i Morgenbladet 6/2016.

Jeg har selv latt meg begeistre av boka, sikkert også fordi jeg hadde gleden av å bokbade forfatter Stavlund ute på Vitenparken, Ås. Det irriterer meg derfor når jeg leser en anmeldelse jeg mener bommer litt.

Anmeldelsen i Morgenbladet starter med en saklig gjengivelse av hovedinnhold og intensjon. Der det, for meg, begynner å skurre litt, er når anmelder setter spørsmålstegn med forlagets påstand om at dette er en «dypt original sakprosabok». Beddari minner betimelig om at den personlige fortellingen må belyse faktastoffet og gjøre det mer interessant.

Det er her Beddaris lesning skiller seg fra min. Stavlunds egen følelse av å være en skjør sjel som må gjennom en bølgedal før han kommer seg opp igjen, blir avfeid som «litterært flatt føleri». Anmelderens antipati mot dette føleriet bringes videre inn i lesningen. Det blir nesten som en anklage mot forfatteren at  «……Melk handler vel så mye, kanskje mer, om generasjonsskifter som om meieridrift». Nettopp, det gjør det. Og om forfatterens forhold til faren. Det er derfor dette er en så interessant og annerledes bok, i alle fall for denne leseren. Dette er en bok over flere plan. Den har dybde, både historisk og personlig og over generasjoner. Lykkes forfatteren i det for flere lesere, blir boka smått genial.

Anmelderen skriver morsomt at Melk har «drypp» av kapitalismekritikk. Det er ikke så merkelig; slike personlige reiser blir gjerne nostalgiske og moderniseringskritiske, når en forfatter forsøker å favne sin egen familie, sin egen far og seg selv i et større nasjonalt bildet. Savn er ofte tilbakeskuende og romantiserende.  Når anmelderen påpeker at kapitalismekritikken blir overfladiske påpekninger, og at noe utkast til en alternativ landbrukspolitikk ikke finnes, så sier jeg: Og takk og pris for det. Noe så kjedelig. Og det er ikke det det nødvendigvis handler om. Jeg følger heller ikke anmelder når hun  anklagende peker mot forfatterens ulike formuleringer og sier at «diverse kulturteori lyser også klamt og oppstyltet» fra disse. So what?

Når det virkelig tar av er når anmelder skriver at mange av referansene gir henne en følelse av at boken først og fremst er rettet mot mennesker som kunne finne på å lese eller skrive anmeldelser i Morgenbladet, ettersom det «…..jo er vi som vil nikke anerkjennende til..» navn som Kafka og Roland Barthes. Vet anmelderen noe om Stavlund som jeg som leser ikke vet?

Hvis ikke, så sier jeg bare «jøss». Beddari er utvilsomt mer skolert enn meg når det gjelder både litteratur- og kulturteori, men når det innlærte skygger for mulige positive leseropplevelser, som så  påvirker andre potensielle lesere, kan kunnskap bli et forstyrrende filter mot gode opplevelser.

Så kommer den personlige touchen: anmelder har melket flere kyr enn hun har anmeldt så mange bøker i livet. Men hun er redd for at Cappelen Damms innpakning av Melk er nødvendig for å selge smale tematikker til et litterært publikum. Og hun er usikker på om hun ville ha plukket opp en «vanlig» bok om meierihistoire.

Akkurat. Det hun nettopp har lest er en «uvanlig» bok om meierihistorie. Det er skrevet bøker om meierihistorie før, omtalt i Stavlunds bok, men uten å nå utover «menigheten». Beddari gir forfatteren ros for hans innsikt i meierienes betydning gjennom tidene, men hun underkjenner forfatteren, når hun skriver at «…..forfatterens evne til å skildre meninger og følelser står ikke til kunnskapsnivået».

Det er en ærlig sak å mene det. Og en anmelderes soleklare rett. Jeg opplevde det hele så annerledes. Med noen tastetrykk har anmelderen desavuert en meget original bok.

Anmelderiet er vanskelig.

8. feb, 2016

Det er mer biologisk rikdom i en neve jord fra Trøndelag enn det du finner til sammen på hele månen. Og hveten og poteten, som har fødd nordmenn gjennom generasjoner, er som mirakel å regne. Odlet frem av dyktige bønder og vitenskapsfolk. Men nå endrer ting seg; vil vi klare å fø en voksende befolkning i klimaendringens tid? Et revolusjonerende nytt prosjekt skal sørge for at klodens befolkning kan gå fremtiden lyst i møte: Vi skal finne klodens siste skatter. Og Norge er med.

Alle matplanter, også de høytytende fra Trøndelags gode matjord, er avhengige av tilskudd av friskt genmateriale, for å møte nye produksjonsutfordringer. Dette får de fra eksisterende frøbanker rundt i verden og fra forskningsinstitusjoner. På den måten har både ris, hvete og mais økt produktiviteten sin, til det beste for både bonde og konsument de siste 50 årene. De har fått krysset inn økt produksjonsevne, og de svarer positivt på økte gjødselmengder. Etter hvert har vi likevel nådd en produksjonstopp.

Tilpass deg, eller forsvinn

Og klimaendringene kommer for fullt. Forskningen forteller oss at for hver grad med økt temperatur, så vil enkelte matplanter tape mellom 10 – 15 prosent produktivitet. Er du en fattigbonde i Malawi eller i India kan det få katastrofale konsekvenser. Og også potet- og kornbønder i Norge vil merke at vi går inn i en ny tid. Det vil regne mer, og hardere. Vi vil også få flere tørkeperioder. Vi vil til og med kunne få ustadige frostperioder. Det kommer til å «svinge». I det hele tatt så vil det å være bonde bli en risikosport, både i Norge og i fattige land.

Heldigvis har verden investert i noen gode ‘back up’ system. Det finnes et nettverk av såkalte genbanker, eller frøbanker. Her kan bønder og land få frø de eller andre har deponert. Den mest kjente av disse er frøhvelvet på Svalbard, finansiert av Norge. Den lagrer frø på vegne av menneskeheten, godt sikret i permafrosten.

Her hjemme får bønder kompensasjon for tapte avlinger. Men forsikringspremien blir dyrere. Og et ekstra ubehagelig spørsmål kryper inn i hjernebarken: Hva om det blir gjentatte dårlige år, og avlinger som på sikt ikke tåler mer fuktighet, mer tørke eller mer frost? Spørsmålet blir ikke lenger det gamle «får vi til salt i grøten», men heller «får vi riskorn til grøten»? Asiatisk ris er nemlig svært utsatt for de nye svingningene vi ser.

Finnes Edens Hage?

Vi er i dag litt over 7 milliarder på kloden. I 2050 blir vi over 9 milliarder. Og svært mange av disse nye jordborgerne kommer i Afrika. Dette kontinentet blir svært utsatt for de bebudede klimaendringene og spørsmålet er: Har vi genetisk variasjon nok i matplantene våre, både de ute på bondens åker og de inne i de større frøbankene?

Det er dette som kalles en ubehagelig sannhet, fordi sannheten er, dessverre, nei. Betyr det da at vi er som de fleste av Magnus Carlsens motstandere, sjakk matt i få trekk? Nei, det finnes en ny åpning. La oss kalle den ‘Norsk åpning’. I dette ligger at det finnes en annen form for forsikring som vi kan utforske. Den har nærmest et anstrøk av «Edens Hage» over seg.

Norge støtter et lovende 10-årig prosjektsamarbeid mellom den uavhengige internasjonale institusjonen The Crop Trust, som holder til i Bonn, Tyskland, (og som er ansvarlig for frøbanken på Svalbard) og Millenium Seed Bank hos den botaniske hagen i Kew, London. Prosjektet har en tørr tittel: Landbrukstilpasning til klimaendringer: Om å samle inn, beskytte og forbedre ville slektninger av matplantene våre. Men ikke la deg lure, dette er et av de mest spennende matprosjekt som ligger på tallerken vår i de kommende årene.

Hva skjer?

Forsker og professor Åsmund Bjørnstad ved Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet (NMBU) er rådgiver for prosjektet og forfatter av boken Vårt daglege brød. Han understreker betydningen av genmateriale fra ville planteslag, også for norsk hvete, og dermed for alle glade i norsk brød.  Han får følge av kollega og førsteamanuensis Ola Westengen, som i flere år var koordinator for frøbanken på Svalbard.

«Vi har lenge samlet det vi kaller landraser av matplantene våre. Nå samler vi inn det materialet vi mangler, nemlig de ville forfedrene. De har en enorm genetisk variasjon som de vanlige frøsortene mangler, og dette skal gjøres tilgjengelig for foredlere og bønder. Dette er et prosjekt for å lage råmateriale for klimatilpasning. Men de ville slagene har også gener for tilpasning til næringsinnhold i jorda, og toleranse og motstandskraft mot sykdom som rammer matplanter generelt. Derfor er prosjektet så unikt», understreker Westengen.

Prosjektet skal samle mange av de viktigste slektningene av 29 av våre viktigste matplanter, inkludert hvete, potet, ris, mais og solsikke. Deretter skal det legges til rette for bruk av disse i avl av nye, forbedrede avlinger. Lykkes prosjektet, er menneskeheten garantert matsikkerhet i hundrevis av år fremover, selv med rask befolkningsøkning og klimaendringer.

Og sjefen for dette globale prosjektet er norsk. Hun heter egentlig Åslaug, men bruker nå mest mellomnavnet Marie. Det passer liksom noe bedre inn i det engelske språket. Vi snakker om Åslaug Marie Haga, tidligere profilert norsk partileder.

«Dette prosjektet er avgjørende for matsikkerheten vår. Verdens bønder har aldri stått overfor større utfordringer enn nå. Det haster. Og jeg må jo si at det er fantastisk givende å få lov til å jobbe med så fundamentale spørsmål.»

Haga understreker at Norge har vist et stort engasjement for matmangfold og frø i en årrekke, ikke minst med lederskapet landet tok i og med opprettelsen av frøbanken på Svalbard. I følge Haga er dét en av grunnene til at matsikkerhet og frømangfold også kom inn som del av FNs nye bærekraftsmål. «Jeg er stolt av dette,» sier Haga.

Prosjektet innebærer hundrevis av kartleggingsbesøk i felt, nært samarbeid med lokale bønder og myndigheter i mange land, og lange undersøkelser i forsøksinstitusjoner. Dette er ikke gratis, og Norge finansierer prosjektet, gjennom Utenriksdepartementet, via Norad.

«Vi føler oss trygg på at prosjektet blir gjennomført etter planen og oppfyller avtalte rapporterings- og gjennomføringskrav,» sier seniorrådgiver Daniel van Gilst i Norad. Støtten ligger på ca 40 millioner kroner per år.

Vi gjenoppdager nå på mange vis Edens Hage. Rikdommen ligger nemlig rundt oss, på alle kanter, vi må bare forstå det og ta vare på det. Norge er med og betaler det som egentlig er en billig forsikringspremie.

Naturen rommer alt. Inkludert morgendagens mat.

Publisert på Crop Trust sin hjemmeside, januar 2016. For mer informasjon, se:

http://www.cwrdiversity.org/hvordan-norge-bidrar-til-gjenoppdagingen-av-edens-hage/

 

 

 

 

 

 

22. jan, 2016

Bokanmeldelse av: John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink og Owen Logan:Contested Powers. Politics of Energy and Development in Latin-America

University of Chicago Press, 2015

«Hører du ikke? De roper etter frihet og demokrati!» Øynene skinner med overbevisningens glans. Tor Mikkel Wara er en ung, fremadstormende fremskrittspartipolitiker og valgobservatør. Det er den 26. februar 1991. Stedet er Managua, Nicaragua, på valgvake hos sandinistene.

Jeg har nettopp skrevet en analyse om det forestående valget i landet, en hendelse som følges av en hel verden. Analysen, der jeg utbasunerer sandinistene som sikker vinner, blir publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Men sandinistene tapte. Jeg var helt på jordet.

Historien viser hvor viktig det er med gode analyser. Synsing og ønsketenkning holder ikke, selv ikke når fattiggutter og kokabønder blir presidenter. Klarer de nye lederne å møte utfordringene dagens Latin-Amerika står overfor? Eller er kontinentets årer fortsatt åpne og blødende, slik forfatteren Eduardo Galeano engang så poetisk beskrev det?

Karbon og demokrati. Boken Contested Powers. Politics of Energy and Development in Latin-America (2015) har naturressurser og energi som utgangspunkt. Redaktørene John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink og Owen Logan hevder at et kritisk fokus på energipolitikk er avgjørende for den bredere debatten om utvikling og bærekraft.  Contested Powers er først og fremst en akademisk bok, og kanskje ikke så lett tilgjengelig for «folk flest». Ikke desto mindre, boken er viktig lesning for de av oss som ønsker å forstå mer av hvordan energiressurser blir omgjort til politisk makt.

Case-studier. Det er de mange case-studiene som gjør boken interessant. Vi lærer om utvinning av olje og territorielle konflikter i naturreservatet Maya Biosphere i Guatemala, og om maktkamper i nicaraguansk politikk knyttet til elektrifisering av landet. Den gamle sandinistleder Daniel Ortega har gjenerobret makten med sin «rosa sosialisme». Lenin skal en gang skal ha sagt at kommunisme = sovjetisk makt + elektrisitet til hele landet. Nå er Nicaragua på vei til å gi alle sine innbyggere nettopp elekrisitet. Partiet og statsmakten sikret?

Det et også spennende å lese om hvordan utvinning av olje og bygging av infrastruktur ikke bare er en velsignelse når lokalbefolkningen mister kontroll over sitt eget nærmiljø, det være seg i Venezuela eller i Bolivia, og uavhengig av om presidenten heter Evo Morales. Et kapittel om motstanden mot en ambisiøs vindmøllepark i Mexico er svært opplysende. Folk i landets periferi er opptatt av miljøspørsmål og klimaendringer – men de ser ikke sammenhengen mellom bruk av egen jord og det internasjonale karbonregnskapet. Lokale fiskere er redde for å miste inntekter, og bønder for å miste jord og matsikkerhet. Markedsbasert hjelp utenfra, hvor internasjonal kapital kan investere i teknologiske løsninger og få økonomiske fordeler, blir for fjernt fra de lokales liv. Grønne investeringer og grønn vekst, i dette tilfellet vindmøller, er etisk langt å foretrekke fremfor bruk av fossil energi, men bruker ofte enorme landområder og rom, og blir frakoblet et lokalt eierskap. Da vokser motstanden, og en lokal resistencia blir resultatet. Slik kan kampen om det fornybare gå helt galt. Kreativitet leder ikke i seg selv til en grønnere økonomi, ettersom eierskapet til teknologisk utvikling fortsatt ligger på private hender. Forfatterne hevder derfor at demokratibegrepet vårt for ofte blir sett på som uavhengig av lokalhistorie. Gode løsninger svikter når vi innfører dem utenfra, uten å ta hensyn til lokalt eierskap og lokale fortolkninger.

Tvister og nye avtaler. 43 prosent av de direkte utenlandske investeringene i Latin-Amerika handler om naturressurser, skriver forfatterne. Det er kanskje derfor så mange er ivrige etter å inngå direkte handelsavtaler med land i regionen? Da kan deres egne selskaper lettere gå til søksmål dersom nasjonal lovgivning endres underveis.

Norges ledende ekspert på Latin-Amerika, Benedikte Bull, har skrevet i Dagsavisen om Ocean Gold (tidligere Pacific Rim), som krever erstatning etter at El Salvador stoppet en gruvelisens fordi man anså at driften ville bruke opp eller forurense de knappe vannressursene i landet. Dette var et vedtak med stor støtte i befolkningen: 77 prosent av salvadoranerne var imot gruvedriften. Ocean Golds krav er på 310 millioner dollar, nesten det samme som det voldsherjede landet bruker på kriminalitetsbekjempelse og fengselsvesen årlig, og flere ganger det som brukes på miljø.

Bull har også skrevet om Ecuador, som i 2012 ble dømt til å betale 1,7 milliarder dollar til Occidental Petroleum for å ha kansellert en oljekontrakt på bakgrunn av blant annet brudd på miljø- og menneskerettighetslover. Det er nesten halvparten av det beløpet landet søkte verdenssamfunnet om til et fond som skulle gjøre at landet kunne la oljeressursene i de mest sårbare områdene i Yasuni i Amazonas ligge. Planene ble skrinlagt i 2013 på grunn av manglende økonomisk støtte.

89 av de i alt 116 drapene på miljøaktivister i verden i fjor, foregikk i Latin-Amerika. Det er heftig.

Kina og en ny orden. Forskning viser ellers at eksport til Kina og kinesiske investeringer både har større miljøkonsekvenser og gir færre arbeidsplasser enn andre. Eksempler er åpningen av nye jernbanelinjer, som vil gå tvers igjennom peruansk og brasiliansk Amazonas, mens den planlagte Nicaragua-kanalen vil få store konsekvenser både for det marine miljøet, for småbønder som må flyttes, og for Lake Nicaragua som er landets viktigste drikkevannskilde (Bull i Dagsavisen, juni 2015).

Forfatterne av Contested Powers konkluderer med at den nåværende modellen for bruk og styring av energi på det søramerikanske kontinentet, er skjør og svak. Den reproduserer ulikhet og den bremser for overgangen til mer bærekraftige energisystemer. Latin-Amerika er låst i sin koloniale fortid, hevdes det. Forfatterne setter sin lit til bevisste aksjonsgrupper og sosiale bevegelser, pluss en klarere internasjonal strategi for å få slutt på en urettferdig global arbeidsdeling.

Colombianske bytte.Vi kan kanskje konkludere med at ikke mye har endret seg siden Kristoffer Columbus’ reise for litt over 500 år siden, som brakte ham til Karibia (det han trodde var India). Vi fikk det «colombianske byttet», som historiker Alfred W. Crosby har kalt det: Møtet mellom den gamle og den nye verden førte med seg en enorm utveksling av matplanter og sykdommer; den gamle verden ble primært beriket med ny energi, mens den nye verden fikk undertrykking og dødelige sykdommer.

Likevel finnes det ennå noe igjen av det som var: Enkelte urfolkskulturer er fortsatt livskraftige. Noen av dem «holder himmelen på plass», slik en yanomami-høvding fortalte meg en gang jeg var på besøk dypt inne den brasilianske regnskogen. Ved å ta vare på stående skog, tar de også vare på vår himmel. Det er mye logikk i en slik tankegang, i klimaendringenes tid.

I mellomtiden roper likevel mange latinamerikanere fortsatt på mer demokrati og frihet. Og energi. På den ene eller den andre måten. Å forstå denne virkeligheten er og forblir krevende. Bøker som minner oss på kompleksiteten og de mange ulike latinamerikanske narrativene, må vi hilse velkommen.

På trykk i Ny Tid, januar 2016

18. des, 2015

I 2013 besøkte jeg Guatemala City, Mellom-Amerika største by, med over 4 millioner innbyggere. Det er ingen trygg by, men den søndagen jeg ankom møtte jeg smil, vennlighet og latter. Store deler av de største avenyene i byen var avstengt for biler. Folk var ute og gikk, syklet og var på rulleskøyter. Byen pustet.

I følge boken Happy City (Penguin Books, 2013), av Charles Montgomery er det Enrique Peñalosa, tidligere borgermester i Bogotá, som er inspirasjonskilden for mange slike eksperiment i Latin-Amerika. Han har vært med på å transformere Colombias hovedstad til å bli en by der fotgjengere og syklister er viktigere enn bilene, som holdt på å kvele byen. Toglinjer er bygd og nye busser satt inn. I tillegg har han satset massivt på bibliotek, åpne plasser og et byrom som er like tilgjengelig for fattigfolk som for rikfolk.

Peñalosa har vært med på å skape en innovasjonsbølge innenfor byutviklingsmiljøet, som går under navnet Happy City. På nettet florerer det nå med nye indekser over hva en god by bør være, ikke minst gjennom initiativ som Happy City Index. Trondheim bør kunne skåre høyt på en slik indeks, også om det blir mindre biler i Midt-byen.

Byen; det internasjonale og det lokale

I dag bor mer enn 50 % av verdens befolkning i byer.  Byen er derfor i skjæringspunktet mellom det lokale og det internasjonale. Byborgeren vil få merke det i årene som kommer, når kloden varmes opp. Byene våre blir ekstra hete, med økt overdødelighet blant eldre, med all asfalten som lagrer varme. Klimaflyktninger presser på byporten, de vil ikke bo på landet. Bypolitikere klør seg i hodet; vil de ha energikilder nok til å dekke behovene som bare vokser. Vil det bli kaos, som da New Yorks borgermester for noen år siden måtte beordre evakuering av store deler av byen etter enorme regnmengder? Byer sitter med nøkkelen til fremtiden og må være like motstandskraftige som komplekse økosystem for å klare større og mindre sjokk, både økonomiske og miljørelaterte.

En god by gir oss identitetsfølelse. Byen er vår teaterscene, den gir oss friheten til å lykkes, og arkitekturen og det offentlige rommet rundt oss påvirker oss og gir oss enten en følelse av mestring eller maktesløshet, både individuelt og kollektivt.

Stresshormon og kjøpepress

I dag lider mange under stadige køer, og dårlig luft, med økte astmaplager. (Som helårssyklist er jeg selv sikker på at lungene mine er passe svarte). Folk produserer stresshormon når de stadig må vente på tog som aldri er i rute.

Byenes problem har vært at de har blitt omformet til å tekkes først og fremst bilbrukeren, det vil si mange av oss. Men vi har for sent skjønt at det kveler deler av det vi er glad i. Samtidig blir en del av det offentlige rom privatisert eller ikke satset tilstrekkelig på.

Største problemet for barns sikkerhet i byen er bilen, skal byen være barnevennlig eller bilvennlig? Vi blir rikere og riker og får flere biler og ting, men ungdommene våre blir også mer stresset og mindre lykkelige, og fedme som problem øker. Delvis fordi vi biler mer og går mindre. Barna kan hverken gå eller sykle til skolen fordi det er utrygt. I stedet forbrenner vi mer Co2 ved å kjøre dem hit og dit. Ved å gå eller sykle forbrenner de mer energi, men det er en form for energiforbrenning som er sunn; den får ned klimagassutslippene, og får opp dopaminproduksjonen, og ergo lykke- og mestringsfølelsen. Men da trenger vi også en form for bydesign med skoler og idrettshaller nær der vi bor, og butikker og lekeplasser og grønne lunger likeså. For da går vi og sykler vi og føler oss forbundet til stedet. Slikt blir det gode byer av. Trondheim har tatt mye av dette på alvor, gjennom prosjektet Grønn Barneby, som jeg selv var med og initierte.

Byer designer livene våre, mer enn vi aner, de tar valg for oss, derfor må vi tørre at å endre byers design. Nye motorveier fylles opp i løpet av fem, seks år. Så står trafikken bom stille igjen. Der du legger til rette for mer trafikk, der blir det mer trafikk. Men det gjelder også for fotgjengere og for syklister. Bare se til Danmark. København er fantastisk, fordi politikerne torde ta byen tilbake fra bilene. Derfor er det fullt av fotgjengere og syklister. Og trygt å være trafikant, også for barn. Rushtidsavgift er et virkemiddel byer bruker, for å starte et sted; London og Stockholm gjør det; Trondheim har gjort det en stund og neste år gjør Bergen det.

En dele-fremtid

I fremtiden må vi bo tettere, vi må eie mindre og dele mer av erfaringer. I Paris er de på god vei. På sommerstid omformes deler av veien til Paris Plage, med palmer og sand. 20.000 sykler står og venter på deg ved 1250 punkter rundt om i byen. Det er en ny delekultur. Du er fri; du eier ikke sykkelen, men du eier byrommet.

Det skyter opp liknende delepakker når det gjelder bil også, i flere storbyer. Hvorfor eie når du ved et enkelt flerbrukskort kan logge deg inn på en bil; og med det samme kortet burde du kunne leie sykkel, ta t-banene og andre tjenester. På den måten gjør vi byen mobil, på en grønn og effektiv måte, samtidig som byens økologiske fotavtrykk går drastisk ned og din følelse av kontroll, og av lykke, bare vokser.

Parker og grøntområder må bygges opp, ikke ned. Nye bygg må ikke ha kjedelige lange flater uten liv. Det må alltid være småbutikker og kaffer ved store næringsbygg, det bremser farten på nærmiljøet og folk føler seg mer vel. Det må bli flere lykkelig byer i Norge i årene som kommer. Min gamle fødeby Trondheim er på god vei!

Publisert i Adresseavisen 1.12.2015: http://www.adressa.no/meninger/kronikker/2015/12/01/Lykkelige-Trondheim-11866842.ece