Andrew's Corner

2. mar, 2016

Anmelderiet er en vanskelig kunst. Det skal balanseres: Saklig gjengivelse av innhold, visse standarder skal etterleves og en personlig ‘touch’, for å krydre saken. Hvor vanskelig dette er, kommer til uttrykk ved Carina Elisabeth Beddaris anmeldelse av Tore Stavlunds bok Melk. En romodyssé, i Morgenbladet 6/2016.

Jeg har selv latt meg begeistre av boka, sikkert også fordi jeg hadde gleden av å bokbade forfatter Stavlund ute på Vitenparken, Ås. Det irriterer meg derfor når jeg leser en anmeldelse jeg mener bommer litt.

Anmeldelsen i Morgenbladet starter med en saklig gjengivelse av hovedinnhold og intensjon. Der det, for meg, begynner å skurre litt, er når anmelder setter spørsmålstegn med forlagets påstand om at dette er en «dypt original sakprosabok». Beddari minner betimelig om at den personlige fortellingen må belyse faktastoffet og gjøre det mer interessant.

Det er her Beddaris lesning skiller seg fra min. Stavlunds egen følelse av å være en skjør sjel som må gjennom en bølgedal før han kommer seg opp igjen, blir avfeid som «litterært flatt føleri». Anmelderens antipati mot dette føleriet bringes videre inn i lesningen. Det blir nesten som en anklage mot forfatteren at  «……Melk handler vel så mye, kanskje mer, om generasjonsskifter som om meieridrift». Nettopp, det gjør det. Og om forfatterens forhold til faren. Det er derfor dette er en så interessant og annerledes bok, i alle fall for denne leseren. Dette er en bok over flere plan. Den har dybde, både historisk og personlig og over generasjoner. Lykkes forfatteren i det for flere lesere, blir boka smått genial.

Anmelderen skriver morsomt at Melk har «drypp» av kapitalismekritikk. Det er ikke så merkelig; slike personlige reiser blir gjerne nostalgiske og moderniseringskritiske, når en forfatter forsøker å favne sin egen familie, sin egen far og seg selv i et større nasjonalt bildet. Savn er ofte tilbakeskuende og romantiserende.  Når anmelderen påpeker at kapitalismekritikken blir overfladiske påpekninger, og at noe utkast til en alternativ landbrukspolitikk ikke finnes, så sier jeg: Og takk og pris for det. Noe så kjedelig. Og det er ikke det det nødvendigvis handler om. Jeg følger heller ikke anmelder når hun  anklagende peker mot forfatterens ulike formuleringer og sier at «diverse kulturteori lyser også klamt og oppstyltet» fra disse. So what?

Når det virkelig tar av er når anmelder skriver at mange av referansene gir henne en følelse av at boken først og fremst er rettet mot mennesker som kunne finne på å lese eller skrive anmeldelser i Morgenbladet, ettersom det «…..jo er vi som vil nikke anerkjennende til..» navn som Kafka og Roland Barthes. Vet anmelderen noe om Stavlund som jeg som leser ikke vet?

Hvis ikke, så sier jeg bare «jøss». Beddari er utvilsomt mer skolert enn meg når det gjelder både litteratur- og kulturteori, men når det innlærte skygger for mulige positive leseropplevelser, som så  påvirker andre potensielle lesere, kan kunnskap bli et forstyrrende filter mot gode opplevelser.

Så kommer den personlige touchen: anmelder har melket flere kyr enn hun har anmeldt så mange bøker i livet. Men hun er redd for at Cappelen Damms innpakning av Melk er nødvendig for å selge smale tematikker til et litterært publikum. Og hun er usikker på om hun ville ha plukket opp en «vanlig» bok om meierihistoire.

Akkurat. Det hun nettopp har lest er en «uvanlig» bok om meierihistorie. Det er skrevet bøker om meierihistorie før, omtalt i Stavlunds bok, men uten å nå utover «menigheten». Beddari gir forfatteren ros for hans innsikt i meierienes betydning gjennom tidene, men hun underkjenner forfatteren, når hun skriver at «…..forfatterens evne til å skildre meninger og følelser står ikke til kunnskapsnivået».

Det er en ærlig sak å mene det. Og en anmelderes soleklare rett. Jeg opplevde det hele så annerledes. Med noen tastetrykk har anmelderen desavuert en meget original bok.

Anmelderiet er vanskelig.

8. feb, 2016

Det er mer biologisk rikdom i en neve jord fra Trøndelag enn det du finner til sammen på hele månen. Og hveten og poteten, som har fødd nordmenn gjennom generasjoner, er som mirakel å regne. Odlet frem av dyktige bønder og vitenskapsfolk. Men nå endrer ting seg; vil vi klare å fø en voksende befolkning i klimaendringens tid? Et revolusjonerende nytt prosjekt skal sørge for at klodens befolkning kan gå fremtiden lyst i møte: Vi skal finne klodens siste skatter. Og Norge er med.

Alle matplanter, også de høytytende fra Trøndelags gode matjord, er avhengige av tilskudd av friskt genmateriale, for å møte nye produksjonsutfordringer. Dette får de fra eksisterende frøbanker rundt i verden og fra forskningsinstitusjoner. På den måten har både ris, hvete og mais økt produktiviteten sin, til det beste for både bonde og konsument de siste 50 årene. De har fått krysset inn økt produksjonsevne, og de svarer positivt på økte gjødselmengder. Etter hvert har vi likevel nådd en produksjonstopp.

Tilpass deg, eller forsvinn

Og klimaendringene kommer for fullt. Forskningen forteller oss at for hver grad med økt temperatur, så vil enkelte matplanter tape mellom 10 – 15 prosent produktivitet. Er du en fattigbonde i Malawi eller i India kan det få katastrofale konsekvenser. Og også potet- og kornbønder i Norge vil merke at vi går inn i en ny tid. Det vil regne mer, og hardere. Vi vil også få flere tørkeperioder. Vi vil til og med kunne få ustadige frostperioder. Det kommer til å «svinge». I det hele tatt så vil det å være bonde bli en risikosport, både i Norge og i fattige land.

Heldigvis har verden investert i noen gode ‘back up’ system. Det finnes et nettverk av såkalte genbanker, eller frøbanker. Her kan bønder og land få frø de eller andre har deponert. Den mest kjente av disse er frøhvelvet på Svalbard, finansiert av Norge. Den lagrer frø på vegne av menneskeheten, godt sikret i permafrosten.

Her hjemme får bønder kompensasjon for tapte avlinger. Men forsikringspremien blir dyrere. Og et ekstra ubehagelig spørsmål kryper inn i hjernebarken: Hva om det blir gjentatte dårlige år, og avlinger som på sikt ikke tåler mer fuktighet, mer tørke eller mer frost? Spørsmålet blir ikke lenger det gamle «får vi til salt i grøten», men heller «får vi riskorn til grøten»? Asiatisk ris er nemlig svært utsatt for de nye svingningene vi ser.

Finnes Edens Hage?

Vi er i dag litt over 7 milliarder på kloden. I 2050 blir vi over 9 milliarder. Og svært mange av disse nye jordborgerne kommer i Afrika. Dette kontinentet blir svært utsatt for de bebudede klimaendringene og spørsmålet er: Har vi genetisk variasjon nok i matplantene våre, både de ute på bondens åker og de inne i de større frøbankene?

Det er dette som kalles en ubehagelig sannhet, fordi sannheten er, dessverre, nei. Betyr det da at vi er som de fleste av Magnus Carlsens motstandere, sjakk matt i få trekk? Nei, det finnes en ny åpning. La oss kalle den ‘Norsk åpning’. I dette ligger at det finnes en annen form for forsikring som vi kan utforske. Den har nærmest et anstrøk av «Edens Hage» over seg.

Norge støtter et lovende 10-årig prosjektsamarbeid mellom den uavhengige internasjonale institusjonen The Crop Trust, som holder til i Bonn, Tyskland, (og som er ansvarlig for frøbanken på Svalbard) og Millenium Seed Bank hos den botaniske hagen i Kew, London. Prosjektet har en tørr tittel: Landbrukstilpasning til klimaendringer: Om å samle inn, beskytte og forbedre ville slektninger av matplantene våre. Men ikke la deg lure, dette er et av de mest spennende matprosjekt som ligger på tallerken vår i de kommende årene.

Hva skjer?

Forsker og professor Åsmund Bjørnstad ved Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet (NMBU) er rådgiver for prosjektet og forfatter av boken Vårt daglege brød. Han understreker betydningen av genmateriale fra ville planteslag, også for norsk hvete, og dermed for alle glade i norsk brød.  Han får følge av kollega og førsteamanuensis Ola Westengen, som i flere år var koordinator for frøbanken på Svalbard.

«Vi har lenge samlet det vi kaller landraser av matplantene våre. Nå samler vi inn det materialet vi mangler, nemlig de ville forfedrene. De har en enorm genetisk variasjon som de vanlige frøsortene mangler, og dette skal gjøres tilgjengelig for foredlere og bønder. Dette er et prosjekt for å lage råmateriale for klimatilpasning. Men de ville slagene har også gener for tilpasning til næringsinnhold i jorda, og toleranse og motstandskraft mot sykdom som rammer matplanter generelt. Derfor er prosjektet så unikt», understreker Westengen.

Prosjektet skal samle mange av de viktigste slektningene av 29 av våre viktigste matplanter, inkludert hvete, potet, ris, mais og solsikke. Deretter skal det legges til rette for bruk av disse i avl av nye, forbedrede avlinger. Lykkes prosjektet, er menneskeheten garantert matsikkerhet i hundrevis av år fremover, selv med rask befolkningsøkning og klimaendringer.

Og sjefen for dette globale prosjektet er norsk. Hun heter egentlig Åslaug, men bruker nå mest mellomnavnet Marie. Det passer liksom noe bedre inn i det engelske språket. Vi snakker om Åslaug Marie Haga, tidligere profilert norsk partileder.

«Dette prosjektet er avgjørende for matsikkerheten vår. Verdens bønder har aldri stått overfor større utfordringer enn nå. Det haster. Og jeg må jo si at det er fantastisk givende å få lov til å jobbe med så fundamentale spørsmål.»

Haga understreker at Norge har vist et stort engasjement for matmangfold og frø i en årrekke, ikke minst med lederskapet landet tok i og med opprettelsen av frøbanken på Svalbard. I følge Haga er dét en av grunnene til at matsikkerhet og frømangfold også kom inn som del av FNs nye bærekraftsmål. «Jeg er stolt av dette,» sier Haga.

Prosjektet innebærer hundrevis av kartleggingsbesøk i felt, nært samarbeid med lokale bønder og myndigheter i mange land, og lange undersøkelser i forsøksinstitusjoner. Dette er ikke gratis, og Norge finansierer prosjektet, gjennom Utenriksdepartementet, via Norad.

«Vi føler oss trygg på at prosjektet blir gjennomført etter planen og oppfyller avtalte rapporterings- og gjennomføringskrav,» sier seniorrådgiver Daniel van Gilst i Norad. Støtten ligger på ca 40 millioner kroner per år.

Vi gjenoppdager nå på mange vis Edens Hage. Rikdommen ligger nemlig rundt oss, på alle kanter, vi må bare forstå det og ta vare på det. Norge er med og betaler det som egentlig er en billig forsikringspremie.

Naturen rommer alt. Inkludert morgendagens mat.

Publisert på Crop Trust sin hjemmeside, januar 2016. For mer informasjon, se:

http://www.cwrdiversity.org/hvordan-norge-bidrar-til-gjenoppdagingen-av-edens-hage/

 

 

 

 

 

 

22. jan, 2016

Bokanmeldelse av: John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink og Owen Logan:Contested Powers. Politics of Energy and Development in Latin-America

University of Chicago Press, 2015

«Hører du ikke? De roper etter frihet og demokrati!» Øynene skinner med overbevisningens glans. Tor Mikkel Wara er en ung, fremadstormende fremskrittspartipolitiker og valgobservatør. Det er den 26. februar 1991. Stedet er Managua, Nicaragua, på valgvake hos sandinistene.

Jeg har nettopp skrevet en analyse om det forestående valget i landet, en hendelse som følges av en hel verden. Analysen, der jeg utbasunerer sandinistene som sikker vinner, blir publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Men sandinistene tapte. Jeg var helt på jordet.

Historien viser hvor viktig det er med gode analyser. Synsing og ønsketenkning holder ikke, selv ikke når fattiggutter og kokabønder blir presidenter. Klarer de nye lederne å møte utfordringene dagens Latin-Amerika står overfor? Eller er kontinentets årer fortsatt åpne og blødende, slik forfatteren Eduardo Galeano engang så poetisk beskrev det?

Karbon og demokrati. Boken Contested Powers. Politics of Energy and Development in Latin-America (2015) har naturressurser og energi som utgangspunkt. Redaktørene John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink og Owen Logan hevder at et kritisk fokus på energipolitikk er avgjørende for den bredere debatten om utvikling og bærekraft.  Contested Powers er først og fremst en akademisk bok, og kanskje ikke så lett tilgjengelig for «folk flest». Ikke desto mindre, boken er viktig lesning for de av oss som ønsker å forstå mer av hvordan energiressurser blir omgjort til politisk makt.

Case-studier. Det er de mange case-studiene som gjør boken interessant. Vi lærer om utvinning av olje og territorielle konflikter i naturreservatet Maya Biosphere i Guatemala, og om maktkamper i nicaraguansk politikk knyttet til elektrifisering av landet. Den gamle sandinistleder Daniel Ortega har gjenerobret makten med sin «rosa sosialisme». Lenin skal en gang skal ha sagt at kommunisme = sovjetisk makt + elektrisitet til hele landet. Nå er Nicaragua på vei til å gi alle sine innbyggere nettopp elekrisitet. Partiet og statsmakten sikret?

Det et også spennende å lese om hvordan utvinning av olje og bygging av infrastruktur ikke bare er en velsignelse når lokalbefolkningen mister kontroll over sitt eget nærmiljø, det være seg i Venezuela eller i Bolivia, og uavhengig av om presidenten heter Evo Morales. Et kapittel om motstanden mot en ambisiøs vindmøllepark i Mexico er svært opplysende. Folk i landets periferi er opptatt av miljøspørsmål og klimaendringer – men de ser ikke sammenhengen mellom bruk av egen jord og det internasjonale karbonregnskapet. Lokale fiskere er redde for å miste inntekter, og bønder for å miste jord og matsikkerhet. Markedsbasert hjelp utenfra, hvor internasjonal kapital kan investere i teknologiske løsninger og få økonomiske fordeler, blir for fjernt fra de lokales liv. Grønne investeringer og grønn vekst, i dette tilfellet vindmøller, er etisk langt å foretrekke fremfor bruk av fossil energi, men bruker ofte enorme landområder og rom, og blir frakoblet et lokalt eierskap. Da vokser motstanden, og en lokal resistencia blir resultatet. Slik kan kampen om det fornybare gå helt galt. Kreativitet leder ikke i seg selv til en grønnere økonomi, ettersom eierskapet til teknologisk utvikling fortsatt ligger på private hender. Forfatterne hevder derfor at demokratibegrepet vårt for ofte blir sett på som uavhengig av lokalhistorie. Gode løsninger svikter når vi innfører dem utenfra, uten å ta hensyn til lokalt eierskap og lokale fortolkninger.

Tvister og nye avtaler. 43 prosent av de direkte utenlandske investeringene i Latin-Amerika handler om naturressurser, skriver forfatterne. Det er kanskje derfor så mange er ivrige etter å inngå direkte handelsavtaler med land i regionen? Da kan deres egne selskaper lettere gå til søksmål dersom nasjonal lovgivning endres underveis.

Norges ledende ekspert på Latin-Amerika, Benedikte Bull, har skrevet i Dagsavisen om Ocean Gold (tidligere Pacific Rim), som krever erstatning etter at El Salvador stoppet en gruvelisens fordi man anså at driften ville bruke opp eller forurense de knappe vannressursene i landet. Dette var et vedtak med stor støtte i befolkningen: 77 prosent av salvadoranerne var imot gruvedriften. Ocean Golds krav er på 310 millioner dollar, nesten det samme som det voldsherjede landet bruker på kriminalitetsbekjempelse og fengselsvesen årlig, og flere ganger det som brukes på miljø.

Bull har også skrevet om Ecuador, som i 2012 ble dømt til å betale 1,7 milliarder dollar til Occidental Petroleum for å ha kansellert en oljekontrakt på bakgrunn av blant annet brudd på miljø- og menneskerettighetslover. Det er nesten halvparten av det beløpet landet søkte verdenssamfunnet om til et fond som skulle gjøre at landet kunne la oljeressursene i de mest sårbare områdene i Yasuni i Amazonas ligge. Planene ble skrinlagt i 2013 på grunn av manglende økonomisk støtte.

89 av de i alt 116 drapene på miljøaktivister i verden i fjor, foregikk i Latin-Amerika. Det er heftig.

Kina og en ny orden. Forskning viser ellers at eksport til Kina og kinesiske investeringer både har større miljøkonsekvenser og gir færre arbeidsplasser enn andre. Eksempler er åpningen av nye jernbanelinjer, som vil gå tvers igjennom peruansk og brasiliansk Amazonas, mens den planlagte Nicaragua-kanalen vil få store konsekvenser både for det marine miljøet, for småbønder som må flyttes, og for Lake Nicaragua som er landets viktigste drikkevannskilde (Bull i Dagsavisen, juni 2015).

Forfatterne av Contested Powers konkluderer med at den nåværende modellen for bruk og styring av energi på det søramerikanske kontinentet, er skjør og svak. Den reproduserer ulikhet og den bremser for overgangen til mer bærekraftige energisystemer. Latin-Amerika er låst i sin koloniale fortid, hevdes det. Forfatterne setter sin lit til bevisste aksjonsgrupper og sosiale bevegelser, pluss en klarere internasjonal strategi for å få slutt på en urettferdig global arbeidsdeling.

Colombianske bytte.Vi kan kanskje konkludere med at ikke mye har endret seg siden Kristoffer Columbus’ reise for litt over 500 år siden, som brakte ham til Karibia (det han trodde var India). Vi fikk det «colombianske byttet», som historiker Alfred W. Crosby har kalt det: Møtet mellom den gamle og den nye verden førte med seg en enorm utveksling av matplanter og sykdommer; den gamle verden ble primært beriket med ny energi, mens den nye verden fikk undertrykking og dødelige sykdommer.

Likevel finnes det ennå noe igjen av det som var: Enkelte urfolkskulturer er fortsatt livskraftige. Noen av dem «holder himmelen på plass», slik en yanomami-høvding fortalte meg en gang jeg var på besøk dypt inne den brasilianske regnskogen. Ved å ta vare på stående skog, tar de også vare på vår himmel. Det er mye logikk i en slik tankegang, i klimaendringenes tid.

I mellomtiden roper likevel mange latinamerikanere fortsatt på mer demokrati og frihet. Og energi. På den ene eller den andre måten. Å forstå denne virkeligheten er og forblir krevende. Bøker som minner oss på kompleksiteten og de mange ulike latinamerikanske narrativene, må vi hilse velkommen.

På trykk i Ny Tid, januar 2016

18. des, 2015

I 2013 besøkte jeg Guatemala City, Mellom-Amerika største by, med over 4 millioner innbyggere. Det er ingen trygg by, men den søndagen jeg ankom møtte jeg smil, vennlighet og latter. Store deler av de største avenyene i byen var avstengt for biler. Folk var ute og gikk, syklet og var på rulleskøyter. Byen pustet.

I følge boken Happy City (Penguin Books, 2013), av Charles Montgomery er det Enrique Peñalosa, tidligere borgermester i Bogotá, som er inspirasjonskilden for mange slike eksperiment i Latin-Amerika. Han har vært med på å transformere Colombias hovedstad til å bli en by der fotgjengere og syklister er viktigere enn bilene, som holdt på å kvele byen. Toglinjer er bygd og nye busser satt inn. I tillegg har han satset massivt på bibliotek, åpne plasser og et byrom som er like tilgjengelig for fattigfolk som for rikfolk.

Peñalosa har vært med på å skape en innovasjonsbølge innenfor byutviklingsmiljøet, som går under navnet Happy City. På nettet florerer det nå med nye indekser over hva en god by bør være, ikke minst gjennom initiativ som Happy City Index. Trondheim bør kunne skåre høyt på en slik indeks, også om det blir mindre biler i Midt-byen.

Byen; det internasjonale og det lokale

I dag bor mer enn 50 % av verdens befolkning i byer.  Byen er derfor i skjæringspunktet mellom det lokale og det internasjonale. Byborgeren vil få merke det i årene som kommer, når kloden varmes opp. Byene våre blir ekstra hete, med økt overdødelighet blant eldre, med all asfalten som lagrer varme. Klimaflyktninger presser på byporten, de vil ikke bo på landet. Bypolitikere klør seg i hodet; vil de ha energikilder nok til å dekke behovene som bare vokser. Vil det bli kaos, som da New Yorks borgermester for noen år siden måtte beordre evakuering av store deler av byen etter enorme regnmengder? Byer sitter med nøkkelen til fremtiden og må være like motstandskraftige som komplekse økosystem for å klare større og mindre sjokk, både økonomiske og miljørelaterte.

En god by gir oss identitetsfølelse. Byen er vår teaterscene, den gir oss friheten til å lykkes, og arkitekturen og det offentlige rommet rundt oss påvirker oss og gir oss enten en følelse av mestring eller maktesløshet, både individuelt og kollektivt.

Stresshormon og kjøpepress

I dag lider mange under stadige køer, og dårlig luft, med økte astmaplager. (Som helårssyklist er jeg selv sikker på at lungene mine er passe svarte). Folk produserer stresshormon når de stadig må vente på tog som aldri er i rute.

Byenes problem har vært at de har blitt omformet til å tekkes først og fremst bilbrukeren, det vil si mange av oss. Men vi har for sent skjønt at det kveler deler av det vi er glad i. Samtidig blir en del av det offentlige rom privatisert eller ikke satset tilstrekkelig på.

Største problemet for barns sikkerhet i byen er bilen, skal byen være barnevennlig eller bilvennlig? Vi blir rikere og riker og får flere biler og ting, men ungdommene våre blir også mer stresset og mindre lykkelige, og fedme som problem øker. Delvis fordi vi biler mer og går mindre. Barna kan hverken gå eller sykle til skolen fordi det er utrygt. I stedet forbrenner vi mer Co2 ved å kjøre dem hit og dit. Ved å gå eller sykle forbrenner de mer energi, men det er en form for energiforbrenning som er sunn; den får ned klimagassutslippene, og får opp dopaminproduksjonen, og ergo lykke- og mestringsfølelsen. Men da trenger vi også en form for bydesign med skoler og idrettshaller nær der vi bor, og butikker og lekeplasser og grønne lunger likeså. For da går vi og sykler vi og føler oss forbundet til stedet. Slikt blir det gode byer av. Trondheim har tatt mye av dette på alvor, gjennom prosjektet Grønn Barneby, som jeg selv var med og initierte.

Byer designer livene våre, mer enn vi aner, de tar valg for oss, derfor må vi tørre at å endre byers design. Nye motorveier fylles opp i løpet av fem, seks år. Så står trafikken bom stille igjen. Der du legger til rette for mer trafikk, der blir det mer trafikk. Men det gjelder også for fotgjengere og for syklister. Bare se til Danmark. København er fantastisk, fordi politikerne torde ta byen tilbake fra bilene. Derfor er det fullt av fotgjengere og syklister. Og trygt å være trafikant, også for barn. Rushtidsavgift er et virkemiddel byer bruker, for å starte et sted; London og Stockholm gjør det; Trondheim har gjort det en stund og neste år gjør Bergen det.

En dele-fremtid

I fremtiden må vi bo tettere, vi må eie mindre og dele mer av erfaringer. I Paris er de på god vei. På sommerstid omformes deler av veien til Paris Plage, med palmer og sand. 20.000 sykler står og venter på deg ved 1250 punkter rundt om i byen. Det er en ny delekultur. Du er fri; du eier ikke sykkelen, men du eier byrommet.

Det skyter opp liknende delepakker når det gjelder bil også, i flere storbyer. Hvorfor eie når du ved et enkelt flerbrukskort kan logge deg inn på en bil; og med det samme kortet burde du kunne leie sykkel, ta t-banene og andre tjenester. På den måten gjør vi byen mobil, på en grønn og effektiv måte, samtidig som byens økologiske fotavtrykk går drastisk ned og din følelse av kontroll, og av lykke, bare vokser.

Parker og grøntområder må bygges opp, ikke ned. Nye bygg må ikke ha kjedelige lange flater uten liv. Det må alltid være småbutikker og kaffer ved store næringsbygg, det bremser farten på nærmiljøet og folk føler seg mer vel. Det må bli flere lykkelig byer i Norge i årene som kommer. Min gamle fødeby Trondheim er på god vei!

Publisert i Adresseavisen 1.12.2015: http://www.adressa.no/meninger/kronikker/2015/12/01/Lykkelige-Trondheim-11866842.ece

 

18. des, 2015

Nettopp hjemkommet fra Frankrike tenker jeg på hvilket arbeid som nå ligger foran oss. Ikke minst for ungdommen, de som skal ha håp. Slutten av 2015 stiller oss på store prøver.  En måte å ta tak i utfordringene og begynne å se fremover igjen kan være gjennom metaforens kraft.

Under jomfruturen 14. april 1912, støtte verdens største passasjerskip Titanic på hindringer. Skipet som ikke kunne synke, sank. Den kjørte på et isfjell som sannsynligvis hadde kalvet fra den grønlandske Jakobshavn-isbreen. Det flotte skipet, med de vakre servisene, mahognibordene, det lekre sengetøyet og de flotte lysekronene ligger nå på havets bunn.

Metaforisk kan vi derfor si at vi som verdenssamfunn nå møter massive hindringer, vi risikerer å gå på en lignende grunnstøting, med tap av mye materielle goder. Og liv. Igjen vil Jakobshavnbreen spille en rolle. Hastigheten på breen har tre til firedoblet seg sammenliknet med 1990-tallet. (Geoforskning.no).  Den beveger seg mer enn 17 kilometer per år, eller 46 meter om dagen. Den produserer ca. 10 prosent av Grønlands isfjell. Og det øker på.

Vi vet så mye mer

I motsetning til da Titanic gikk på grunn, står vi i dag mye bedre rustet mot isfjell som måtte komme vår vei, enten reelle eller i mer overført betydning. Moderne satellitteknologi, pluss nye dataprogram, har gitt oss nye muligheter til å få oversikt over jorda som system. Nå kan forskere si klarere hvordan alle sfærene griper inn i hverandre og former et dynamisk hele: Atmosfæren, med gassene som omkranser planeten vår; hydrosfæren, med alle havene, elvene og innsjøene; litosfæren, med de ytre delene av stein og fjell som utgjør mesteparten av planetens masse; kryosfæren, all isen til lands og til sjøs, snøen og permafrosten; og biosfæren, alt levende materiale, inkludert oss. Forskerne vet hvordan alle disse tar opp i seg klimagasser, og avgir dem igjen, i et evig kretsløp. Jordsystemet vårt er ekstremt mottagelig, og bare en liten endring i en komponent kan starte en kjede av konsekvenser i de andre delene. Det er ny kunnskap

Det vi nå vet er at målinger av 2300 breer over hele kloden viser at de i gjennomsnitt blir mellom 50 og 150 centimeter tynnere hvert eneste år. Ikke siden målinger av breene startet har det smeltet så fort, meldte NRK 5. august i år, og viser til nye studier utført av  World Glacier Monitoring Service. Smeltingen er to til tre ganger mer enn gjennomsnittet på 1900-tallet, og trolig det høyeste i hele den lange perioden hvor det finnes historiske beskrivelser av dem. Begrepet «utrygt farvann» antar truende dimensjoner. Vi er alle passasjerer på ett felles skip, ikke Titanic, men kloden. Sosial uro, minkende mattilgang, tørke eller flom; dette skal håndteres slik at alle blir ivaretatt og «båten» skal bære.

Sivilisasjonens epoke

Den relative klimabalansen vi har hatt i den geologiske epoken med navnet holocen har gitt oss sivilisasjon, gjennom fremvekst av jordbruk, permanente bosetninger, byer og skriftspråk. Det har vært klimavariasjoner med katastrofale følger for samfunn som ikke klarte å tilpasse seg, selv om ingen av disse endringer var på mer enn 1 grad i gjennomsnitt. Det ga likevel oss på nordlig breddegrader en kortere varmeperiode mellom det 10. og 13. århundrede, noe som innebar at vikingene kunne drive landbruk på Grønland. Det ble etterfulgt av det litteraturen kaller en liten istid fra det 16 – 19. århundrede, med gjentatte islegginger av Themsen og andre europeiske elver. (Datidens kunstnere i Flandern har laget mange flotte bilder med slike motiver og Jared Diamond beskriver vikingenes misere på Grønland i boken Kollaps).

I hele holocen har havnivåstigningen likevel kun vært på 0,2 millimeter. Derfor er 1,8 mm siste århundrede, og 3,3 mm per år nå, geologisk signifikant. Det nærmer seg faktisk det verden så i overgangen fra istid til dagens varme mellomistid. Da snakker vi om et seriøst klimaskifte. Det skremmende er at det skjer i en varm mellomistid, altså i en tid som ikke har naturlig istidssyklus. Og det er det ekspanderende havet som nå lagrer mesteparten av de økende klimagasskonsentrasjonene, slik at havet blir surere og mindre i stand til å produsere organismer som kan lagre mer.

Antarktis, jokeren

For første gang på tusener av har det vært mulig å seile skip rundt James Ross øya i Antarktis, som før det var lenket til Trinitykysten av et isfjell. Nå er det noe på gang blant flere av de store isblokkene der nede. Det kalves og det braker. Med slike kollapser i det vestlige Antarktis vil presset fra varmere vann kunne løfte isfjellet, og vann kommer innunder isen, og da får vi en ustoppelig kollaps, og da kan vi få mange meters stigning, siden volumet av is i dette området tilsvarer en 6 meters stigning.

NRK siterte den 27.08 NASA, som hevder at Florida, Tokyo og Singapore på lang sikt kan forsvinne fra jordens overflate. Borte under havet. Som Titanic. Men også Norge blir rammet. I en fersk rapport beskriver forskere fra Meteorologisk institutt, NVE og Uni Research klimaet i Norge frem mot år 2100. Det er dystre prognoser, og hovedproblemet for det norske samfunnet blir knyttet til mer nedbør og konsekvensene som flom, skred og overvann. Ekstremværet Petra blir noe vi vil oppleve kanskje hvert år.

Aldri for sent

Det internasjonale klimapanelets siste rapport er fra september 2013. Det er sannsynligvis det mest gjennomarbeidede internasjonale dokument i menneskets historie. Det gir oss ikke mye tid på å stake ut kursen for å holde oss under en to graders gjennomsnittlig temperaturøkning

Men det kommende, nødvendige grønne skiftet kan bli både morsomt og inspirerende. EU innser alvoret, Kina likså og mange i USA også. Det vi investerer i av energibærere, samferdsel og matproduksjon i dag, vil gi effekter i flere hundre år frem i tid.

Klimatoppmøtet i Paris i slutten av november er derfor et møte på broen. Alle våre nasjonale kapteiner skal stake ut kursen videre. På så mange måter. De har informasjon om alle isbreene, om temperaturøkningen i havene, og de vet at vitenskapen sier at vi må la 2/3 av kjente fossile reserver bli liggende urørt. Det sier kartet.

Vi trenger deg som kaptein, Erna Solberg. Både på klimaets, og samforståelsens vegne.

Hvis ikke kan Paris 2015 fort bli vårt Titanic.

 

Publisert i Dagsavisen 18.11.2015

http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1012/thread315024/