Andrew's Corner

15. nov, 2016

Hvordan har det vi spiser, hvordan vi spiser det og hvordan vi skaffer oss det vi spiser, endret både historien og oss? Hvilke kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende befolkning?

Frontene i dagens debatt er steile, men mulighetene er mange. I denne boken går forfatter Andrew P. Kroglund i sporet til det sultne mennesket – og søker etter svar og forståelse gjennom gransking av hva historikere, forskere og meningsbærere kan si oss både om fortiden og fremtiden.

Første gang vi tok i bruk ild for å tilberede mat, var vi aper. Da måltidet var over, var vi blitt mennesker. Rundt bålet la vi grunnlaget for familier og fellesskap. Siden forlot vi savannen og fulgte storviltet. Vi forsynte oss grovt og sto i fare for å utrydde våre næringskilder. Men ved å lese naturen lærte vi å dyrke jorden, og gjennom ekspansjon ble matkulturen global. Mat skapte sivilisasjoner, og mangelen på mat brøt dem ned.

Samtidig har mennesket alltid hungret etter mening. Vi faster for å oppnå åndelighet, og sulter for å få kontroll. Kostholdsekspertene er våre nye guruer, og matindustrien forfører oss. Mat, og vår holdning til mat, har endret historien, og vil fortsette å endre den. Hvordan
kommer det vi spiser, til å se ut og påvirke oss i fremtiden? En ny matrevolusjon pågår nå.

I Kniv, sjel og gaffel følger jeg linjene fra urtiden til dagens ernæringsdebatter.

1. jun, 2016

En gang, i Amazonas, ble det følget jeg var del av forvist til en stor sandbank ute i den store Xingú-floden. Indianerne var sinte. De mente seg lurt. En i følget fikk knabbet briller og lommebok. Det føltes truende. Det hjalp lite med den vakumpakkede laksen eller de fine Mustad-fiskekroker jeg hadde med fra Norge. Ute på sandbanken gravde en indianer frem noen skillpaddeegg som han grådig slukte før han dro sin vei. Ingen spørsmål om å smake. Magen knurret der jeg lå på bakken under den mektige stjernehimmelen. Mat var tilgjengelig, men vi hadde ikke det som skulle til for å bytte den til oss. I ettertid en eksotisk opplevelse for meg. Men å gå uten mat er realiteten for millioner verden over, hver dag. Det er ikke eksotisk.

Sult er tilbake på den politiske arenaen. Og på den litterære. Det kan bli fruktbart. Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós har skrevet et monumentalverk som vil bli stående, både i sakprosaens og i den journalistikkens kanon. Boken krever en viss appetitt på tema, ettersom den er på massive 652 sider, og uten noteapparat. Ja, du skal være bent frem sulten på kunnskap, og tørstende etter rettferdighet for i det hele tatt å sette i gang med dette leseprosjektet, men gjør du det, blir du raskt sugd inn. Og du vil komme ut i den andre enden av trakten som et gjenfødt politisk menneske som ønsker å handle. Du får personifisert den ufattelige milliarden som hver dag går sulten til sengs. De tusenvis av barna som dør hver dag av sult og sultrelaterte sykdommer får et ansikt. Det er sterkt.

Et unikt fortellergrep

Det mesterlige her, etter mitt skjønn, er Caparrós grundighet. Han drar til Niger, Bangladesh, India, USA, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar, på «jakt» etter de sultne. Men også på jakt etter årsaker, sammenhenger, kontekst og spørsmål om skyld og ansvar. For dette er en bok med høyt hevet pekefinger; hele tiden. Og den peker på deg, og på deg og ja, også på deg. Og på ditt land. Og på ditt system. Uansett hvor du bor. Men mest på deg som bor i vesten. Ja, det er et oppgjør med kapitalismen. Derfor vil mange politisk interesserte lesere på høyresiden la være å kjøpe boken, fordi de vil tenke at dette er så forutsigbart. Det tenkte jeg også, men det er nok tvetydighet og allment krav om å ta ansvar, til at det er interessant, hele tiden. Også for mer liberalistiske lesere. Og du kan fint hoppe i boken, du trenger ikke lese alt, gitt at besøkene til alle de nevnte landene som ligger på den sørlige halvkule, er skåret over en lik lest. De fattige kommer til orde; hva spiser de, hva ville de gjerne spise, hva drømmer de om, hvordan har de det? Den ene tragiske livshistorien rulles opp etter den andre. Særlig kvinnenes. Ikke bare bor de i utsugersamfunn, men de må tåle patriarkatet, mennene som denger og slår. Og religionen. Og tradisjonen. Et helvetes herk.

Capparós er ingen romantiserende forfatter, som tenker at alt var bedre før i tiden. Tvert imot. Mye var ille. Og mye var verre. Han sier ja til modernisering, også innen jordbruket. Litt politisk ukorrekt? Han vil ikke tvinge småbønder til å forbli småbønder med hakke og spade. Han er ikke nødvendigvis mot genmodifisert organismer og frø. Og han går i clinch med det han oppfatter som Indias store anti-moderniseringsstemme, Vandana Shiva. Ja til modernisering, under forutsetning av utbyttedeling, er et av Capparós mantra. Ja til kulturell utvikling, nei til stagnasjon.

«Den helvetes afghanske kulturen», sa en skyldbetynget afghansk mann en gang i et dokumentarprogram jeg så på tv. En kvinnelig reporter hadde konfrontert ham med det miserable livet denne analfabeten hadde påført en ung jente på 12-13 år som han hadde giftet seg med. Han var 65 og ikke nødvendigvis interessert i giftemålet, men det var forventninger til ham fra omverdenen.  

I Capparós bok er det spesielt hinduismen som får gjennomgå, men ingen av de store tradisjonsbærerne slipper fri, hverken kristendommen eller islam.

Linken mellom dem og oss

Forfatteren vil etablere forbindelser mellom den fattigdommen vi ser i verden, som fører til sult, underernæring, stakkarslige liv og i verste fall tidlig død. Vi må etablere linken mellom fattiglemmen i Bihar i India med det at jeg i Oslo, eller du i Chicago eller du i London, lever et godt og fredelig liv. «Å etablere forbindelsene er et avgjørende opprør. Eller i det minste et lite skritt», skriver Capparós

Det er litt en smak av Orwells hovedperson Winston Smith i romanen 1984 her. Hans oppgjør var at han klarer å etablere linker, så usannsynlige og svake som de kan synes å være. Og da blir han en fare for systemet. Ingen er farligere for den orden som eksisterer enn du og jeg, om vi tør å utfordre. Kanskje drar jeg Capparós for langt her? Men det er vanskelig å la være. Han drar det langt selv, men jeg klarer, etterhvert, å fordøye alle argumentene hans. Jeg ser systemet bak alle enkeltskjebnene.

Et bilde går igjen flere steder, sommerfuglvinger som slår et sted, gir effekter et annet. Og ja, dette er en ‘mantrabok’. Journalistikkens svar på Van Morrison? Gjentagelse, som for å døyve smerte, eller for å frembringe en sinnstilstand. En tilstand av sinne. «Hvordan i helvete?»  «Hvordan i helvete klarer vi?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer!?» Det at de sultne fortærer sin egen kropp i en håpløs kamp for å overleve, før de dør, unge. Og mellom disse gjentatte setningene argumenterer, krangler, og forteller forfatteren.

Han banker rett og slett inn sammenhenger. Vår velstand, deres armod. Ok. Sult handler om klasse. Ok. Derfor er Marx og hans utopier fortsatt viktige. Ok. Han har sett hesligheten der ute, speilet i medmennesker som sulter. En gedigen systemsvikt. Oljeimperialisen. Washington-konsensusen, med Verdensbanken i spissen, urettferdige handelsregler, og nå siste krone på verket, landran. Spekulasjon i fremtidig sult. Kanskje vi en dag bare dreper dem alle, det vil si den milliarden som lever på bunnen, dem markedet egentlig ikke har bruk for. Her er Capparós på sitt mest pesimistiske. «Vi lever i en tid uten fremtid.»

Hva er vår tids bærende idé?

Vi mangler en bærende politiske idé for vår tid, skriver Capparós. Det nærmeste vi kommer er markedet. Derfor går det til helvete, ifølge forfatteren. Jeg bøyer meg i støvet for denne skrivemesteren. Men jeg mener vi likevel må ta med oss det som er av (små) seire. For eksempel er FNs nye bærekraftsmål, som trer i kraft fra og med nå, meget ambisiøse i sitt fokus på sultbekjempelse, matsikkerhet og bærekraft. Jobbet frem i sitt ansikts sved, av tusenvis av organisasjonsmennesker, gjennom NGOs både i nord og sør, og en del ambisiøse og svært hardtarbeidende byråkrater. Capparós må gjerne blåse i den flotte mustasjen sin, men dette er del av virkeligheten også. Og så gjør han narr av Amartya Senn, kaller ham Amartya Frasemaker. Tja, tja. Enhver som skriver akademisk om sult vil fortone seg som frasemaker, opp mot Capparós journalistiske tilnærming. Sånn er det bare.

Det er to måter å se en halvfull flaske på, enten som, ja, nettopp, halvfull, eller som halvtom. Jeg går for det første, det er del av mitt politiske og sosiale prosjekt. Posibilismen. Det mulige. Litt a la en Hans Rosling. Og jeg har selv tråklet noen av de samme strøkene som Capparós har gjort i Dhakka i Bangladesh. Også i håpløse materielle forhold kan mye verdighet likevel finnes.  På den annen side, det har ikke vært forfatterens hovedmål, og da er det helt greit. Og Capparós har også noen konkrete forslag, for eksempel den såkalte Tobin-skatten, det vil si å ta noen promiller av internasjonale finanstransaksjoner for så å øremerke dem i anti-sultarbeidet. Det ville rekke langt. (Jeg har selv argumenter for det samme: https://www.youtube.com/watch?v=QyDZARgeAVQ)

 

Litt Hemingway og litt McCarthy

Oppsummert: Monomant, men subtilt og språklig lekende lett. Jeg lar meg forføre, fordi noe annet ville ha vært inhumant. Jeg tror på budskapet. Og jeg blir indignert, som Capparós. Men noe mer. Fordi han er forbannet. Jævlig forbannet. Han banner. Derfor banner jeg også. Fordi «det allment aksepterte», at milliarder av mennesker går sultne til sengs hver kveld, er uakseptabelt. Vi må rette blikket mot et mål, sier Capparós. Da kan ting skje. Ja, jeg lover. Jeg jobber i bransjen; inn og ut av organisasjoner som vil noe, politikk som vil noe, og skribent og forfattervirksomhet som vil noe. Jeg kommer selv snart med bok om mat og mening og sult og det menneskelige. Capparós har gitt meg mer glød.

Det er litt Hemingway og Corman McCarty over det hele; ingen unødig sentimentalitet, hardt og nådeløst. Og han gir Kahdi, Rahmati, Ramona og de andre stemme, på en måte jeg aldri har lest før. Jeg, som knapt vært annet enn vanlig sulten, i hele mitt liv. Jeg var eksotisk sulten en gang i Amazonas. Men gjennom litteraturen har jeg fått ny innsikt.

Takk Martín Caparrós for en helt nødvendig bok. Kunnskapen har jeg. Nå tørster jeg mer enn noen gang etter rettferdighet!

Publisert første gang i Ny Tid, 17.03.2016

25. apr, 2016

Jeg følger ikke med på NRKs historiske reality-suksess, Anno, hvor folk er hensatt til å leve i Fredrikstad rundt år 1700. Men på P2s program Ekko for en stund siden hørte jeg en interessant utlegning om hvordan det fysisk så ut i Norge på den tiden. Landskapet i store deler av Sør-Norge, var svært forskjellig, forteller en historiker. Store områder var så godt som avskoget. Eksporten til utlandet, til blant annet seilskutebyggere, hadde strippet landet for denne type vegetasjon. Vanlige borgere hadde neppe mye de skulle ha sagt. Dét er vesensforskjellig fra dagens situasjon. Dagens landskap har blitt demokratisert.

Det har jeg nettopp lært, ved at forskere fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har begått en bok som vil bli lest med interesse i mange hovedsteder og hos miljø- og interesseorganisasjoner. Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er helt fersk av året, fra det anerkjente britiske akademiske forlaget Routledge, med Karsten Jørgensen, Morten Clementsen, Kine Halvosen Thorén og Tim Richardson som redaktører. Det blir selvsagt ingen kioskvelter, til det er den for smal og akademisk, men boken er viktig i den videre utviklingen av norske og europeiske landskap.

Et nytt syn på landskap

Den europeiske landskapskonvensjonen ble signert i år 2000. I dag har40 europeiske stater ratifisert den. Norge var blant de aller første. Konvensjonen viser et paradigmatisk skifte i synet på landskap, fra å være en sektorinteresse til å gjelde en fellesarena hvor alle slags aktiviteter finner sted. Slik landskap defineres i konvensjonen er den et resultat av hvordan folk oppfatter et definert område, og dens karakter er et resultat av både naturlige og menneskelige faktorer. Det betyr, ifølge boken, at hele jordens overfalte er et landskap, og hvordan vi velger å se på det er med på å gi det verdier.

Det åpner for mange tolkninger. Betyr det at vi får mer varierte landskapstyper, eller fører dette til mer ensrettede landskap? Kanskje det siste, undrer forfatterne, men de ser likevel mest muligheter i konvensjonen.

Konvensjonen som sådant forplikter oss blant annet til følgende:

-          Vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket

-          Forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap

-          Bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater Gi befolkningen, lokale og regionale myndigheter og andre mulighet for å medvirke i landskapspolitikken

Og alt dette skal vi rapportere om, annet hvert år, til Europarådets konferanse om den europeiske landskapskonvensjonen. Fascinerende! Dette visste jeg virkelig ingen ting om, enn så opplyst en borger jeg mener meg å være. Takk og pris for bøker!

Takk til renessansen

Jeg skjønner nå at dette er en form for utvidet miljøvern, gitt at konvensjonen omfatter alle typer landskap; by-, og bygdelandskap, kyst- og fjell-landskap. Det kan være såkalte verdifulle landskap, ordinære landskap og landskap som kan trenge reparasjon. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer, men heller å påvirke endringer i en retning folk ønsker seg. Og den legger særlig vekt på landskapet der folk bor og arbeider og der barn vokser opp.

I et kapitel som omhandler historiske påvirkninger, leser jeg at vi kan takke renessansen (igjen) for våre tanker om verdifulle landskap. Dette førte etter hvert til at verdens første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872. Ikke mange årene etter fikk vi Virunga nasjonalpark i det som i dag heter Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Belgisk Kongo. Det er grunnen til at det fortsatt er fjellgorillaer igjen der. Jeg har selv møtt en av dem i parken der nede. En fantastisk opplevelse. Noe godt la belgierne igjen etter seg.

Europa kunne ikke være dårligere. I 1959 skrev den østeriske geografen Walter Strzygowski boken EuropabrauchtNaturparke. Europarådet fattet interesse for problematikken. Et eget regionalt charter var i 1983 eksplisitt på at stater måtte se nøye på områder av stor naturlig vakkerhet, rike på kulturelle verdier og arkitektoniske kvaliteter.

Parker i byer fikk ellers sitt store gjennombrudd i det nittende århundre. Tankene fra den franske revolusjonen og Rousseau sto sterkt. Det ble en demokratisering av «rommet», og nye offentlige «møteplasser» oppsto gjennom aviser og kafeer. Og byparker, slik som Den engelske Park, åpnet i München i 1789. Jeg bor selv ved en engelske park, på Skøyen. En dose ville trær og spontanitet (i motsetning til franske parker) skulle vise toleranse og en skulle føle seg ‘emansipert’, som det het. Skulpturer hørte gjerne med og på den måten fikk en kultur med på turen, slik som i Vigelandsparken. Senere sto sport for en viktig del av parkanleggene, slik tennisbanene i Frognerparken og fotballbanene på Ekebergsletta viser.

I Oslo og andre europeiske byger fikk vi etter hvert også ‘hage-byer’ og grønne belter. Helse i det grønne, helse i spaserturen. London, min barndoms sommerby, er uovertruffen i så måte. Oslo, med sin plan for grønne korridorer fra 1934 er også verdt å skryte av. Naturen skulle hele sår skapt av sivilisasjonen. For egen del vil jeg legge til at med humle- og bieprosjekt, matdyrkeprosjekt som Majobo og urbant landbruk satt i system ved Norges største byggeplass, ved Sørenga, er storbyene våre i ferd med å gå inn i et hamskifte.

En påstand som kommer frem i boken antyder at natur i byen er viktig langt utover det økologiske, fordi det har en positiv effekt på folks moral. Sistnevnte må være vanskelig å måle, men er en positiv mulighet jeg som leser tar med meg.

Småhusplanen som viktig landskap

Boken har 17 kapitler, og har med eksempler fra landskapsforvaltning på Island, i Sveits og i Sverige, og et konkret eksempel fra Sarpsborg. Sistnevnte et eksempel på praktiske utfordringer i planlegging og gjennomføring. Noe er interessant for en vanlig legmann, noe ikke. Men for politikere, både på kommunalt og nasjonalt plan, er dette en viktig bok. Og for landskapsarkitekter og studenter.

Det mest lærerike for min del er å ha forstått at i dag skal ikke landskap bare være vakre av estetiske hensyn, men de må være bærekraftig, uavhengige av type landskap. Landskap er viktige for oss, både kulturelt, økologisk, miljømessig og fra kulturarvhensyn, for menneskelig velvære og som del av den europeiske identitet. Det er derfor det har vært viktig for Europarådet å få landskap inn i nasjonal lovgivning, som en essensiell komponent av folks omgivelser.

Landskap som et kontinuum, det ene går over i det andre og derfor er ulike landskapstyper, ikke minst i en by, så viktige. I et slikt perspektiv forstår jeg nå bedre hvorfor småhusplanen i Oslo er viktig. Det er ikke bare å arrangere valgkampturer for østkantbeboere for å se på de store hagene på vestkanten og så peke nese av rikingene. Hagene deres er også våre hager. De tar vare på kvaliteter, og på naturmangfold.

 

Landskap som strid

Landskap og vern er selvsagt ikke bare fryden og gammen. Det er strid. Skal for eksempel Oslo-marka ha «hellige» grenser? Eller skal noen områder ses mer på som overgangssoner, hvor aktivitet og tilrettelegging, for sport for eksempel, må tillates? Et kapitel argumenterer for det. Jeg er usikker, men jeg forstår at debatten er viktig.

Er våre landskap en menneskerettighet, spør en av forfatterne. Kanskje det? Uansett promoterer den europeiske landskapskonvensjonen mer kulturell diversitet, og mer folkelig deltagelse og flere avgjørelser der de berørte parter bor. Det kan bety flere konflikter. I alle fall i Norge. Rovdyr og bønders ønske om å beholde sitt (beite)landskap er et eksempel. I sin tid forsøkte også noen aktivist-bønder rovviltmeldingen stanset, med henvisning til nettopp landskapskonvensjonen.  

Boken Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er et godt stykke akademisk arbeid. Den bør leses av alle som jobber med landskap og arealplanlegging, men er du glad i dine næromgivelser er det mye å lære her og fundere over.

 Først på trykk i Ny Tid 17. mars 2016

2. mar, 2016

Anmelderiet er en vanskelig kunst. Det skal balanseres: Saklig gjengivelse av innhold, visse standarder skal etterleves og en personlig ‘touch’, for å krydre saken. Hvor vanskelig dette er, kommer til uttrykk ved Carina Elisabeth Beddaris anmeldelse av Tore Stavlunds bok Melk. En romodyssé, i Morgenbladet 6/2016.

Jeg har selv latt meg begeistre av boka, sikkert også fordi jeg hadde gleden av å bokbade forfatter Stavlund ute på Vitenparken, Ås. Det irriterer meg derfor når jeg leser en anmeldelse jeg mener bommer litt.

Anmeldelsen i Morgenbladet starter med en saklig gjengivelse av hovedinnhold og intensjon. Der det, for meg, begynner å skurre litt, er når anmelder setter spørsmålstegn med forlagets påstand om at dette er en «dypt original sakprosabok». Beddari minner betimelig om at den personlige fortellingen må belyse faktastoffet og gjøre det mer interessant.

Det er her Beddaris lesning skiller seg fra min. Stavlunds egen følelse av å være en skjør sjel som må gjennom en bølgedal før han kommer seg opp igjen, blir avfeid som «litterært flatt føleri». Anmelderens antipati mot dette føleriet bringes videre inn i lesningen. Det blir nesten som en anklage mot forfatteren at  «……Melk handler vel så mye, kanskje mer, om generasjonsskifter som om meieridrift». Nettopp, det gjør det. Og om forfatterens forhold til faren. Det er derfor dette er en så interessant og annerledes bok, i alle fall for denne leseren. Dette er en bok over flere plan. Den har dybde, både historisk og personlig og over generasjoner. Lykkes forfatteren i det for flere lesere, blir boka smått genial.

Anmelderen skriver morsomt at Melk har «drypp» av kapitalismekritikk. Det er ikke så merkelig; slike personlige reiser blir gjerne nostalgiske og moderniseringskritiske, når en forfatter forsøker å favne sin egen familie, sin egen far og seg selv i et større nasjonalt bildet. Savn er ofte tilbakeskuende og romantiserende.  Når anmelderen påpeker at kapitalismekritikken blir overfladiske påpekninger, og at noe utkast til en alternativ landbrukspolitikk ikke finnes, så sier jeg: Og takk og pris for det. Noe så kjedelig. Og det er ikke det det nødvendigvis handler om. Jeg følger heller ikke anmelder når hun  anklagende peker mot forfatterens ulike formuleringer og sier at «diverse kulturteori lyser også klamt og oppstyltet» fra disse. So what?

Når det virkelig tar av er når anmelder skriver at mange av referansene gir henne en følelse av at boken først og fremst er rettet mot mennesker som kunne finne på å lese eller skrive anmeldelser i Morgenbladet, ettersom det «…..jo er vi som vil nikke anerkjennende til..» navn som Kafka og Roland Barthes. Vet anmelderen noe om Stavlund som jeg som leser ikke vet?

Hvis ikke, så sier jeg bare «jøss». Beddari er utvilsomt mer skolert enn meg når det gjelder både litteratur- og kulturteori, men når det innlærte skygger for mulige positive leseropplevelser, som så  påvirker andre potensielle lesere, kan kunnskap bli et forstyrrende filter mot gode opplevelser.

Så kommer den personlige touchen: anmelder har melket flere kyr enn hun har anmeldt så mange bøker i livet. Men hun er redd for at Cappelen Damms innpakning av Melk er nødvendig for å selge smale tematikker til et litterært publikum. Og hun er usikker på om hun ville ha plukket opp en «vanlig» bok om meierihistoire.

Akkurat. Det hun nettopp har lest er en «uvanlig» bok om meierihistorie. Det er skrevet bøker om meierihistorie før, omtalt i Stavlunds bok, men uten å nå utover «menigheten». Beddari gir forfatteren ros for hans innsikt i meierienes betydning gjennom tidene, men hun underkjenner forfatteren, når hun skriver at «…..forfatterens evne til å skildre meninger og følelser står ikke til kunnskapsnivået».

Det er en ærlig sak å mene det. Og en anmelderes soleklare rett. Jeg opplevde det hele så annerledes. Med noen tastetrykk har anmelderen desavuert en meget original bok.

Anmelderiet er vanskelig.

8. feb, 2016

Det er mer biologisk rikdom i en neve jord fra Trøndelag enn det du finner til sammen på hele månen. Og hveten og poteten, som har fødd nordmenn gjennom generasjoner, er som mirakel å regne. Odlet frem av dyktige bønder og vitenskapsfolk. Men nå endrer ting seg; vil vi klare å fø en voksende befolkning i klimaendringens tid? Et revolusjonerende nytt prosjekt skal sørge for at klodens befolkning kan gå fremtiden lyst i møte: Vi skal finne klodens siste skatter. Og Norge er med.

Alle matplanter, også de høytytende fra Trøndelags gode matjord, er avhengige av tilskudd av friskt genmateriale, for å møte nye produksjonsutfordringer. Dette får de fra eksisterende frøbanker rundt i verden og fra forskningsinstitusjoner. På den måten har både ris, hvete og mais økt produktiviteten sin, til det beste for både bonde og konsument de siste 50 årene. De har fått krysset inn økt produksjonsevne, og de svarer positivt på økte gjødselmengder. Etter hvert har vi likevel nådd en produksjonstopp.

Tilpass deg, eller forsvinn

Og klimaendringene kommer for fullt. Forskningen forteller oss at for hver grad med økt temperatur, så vil enkelte matplanter tape mellom 10 – 15 prosent produktivitet. Er du en fattigbonde i Malawi eller i India kan det få katastrofale konsekvenser. Og også potet- og kornbønder i Norge vil merke at vi går inn i en ny tid. Det vil regne mer, og hardere. Vi vil også få flere tørkeperioder. Vi vil til og med kunne få ustadige frostperioder. Det kommer til å «svinge». I det hele tatt så vil det å være bonde bli en risikosport, både i Norge og i fattige land.

Heldigvis har verden investert i noen gode ‘back up’ system. Det finnes et nettverk av såkalte genbanker, eller frøbanker. Her kan bønder og land få frø de eller andre har deponert. Den mest kjente av disse er frøhvelvet på Svalbard, finansiert av Norge. Den lagrer frø på vegne av menneskeheten, godt sikret i permafrosten.

Her hjemme får bønder kompensasjon for tapte avlinger. Men forsikringspremien blir dyrere. Og et ekstra ubehagelig spørsmål kryper inn i hjernebarken: Hva om det blir gjentatte dårlige år, og avlinger som på sikt ikke tåler mer fuktighet, mer tørke eller mer frost? Spørsmålet blir ikke lenger det gamle «får vi til salt i grøten», men heller «får vi riskorn til grøten»? Asiatisk ris er nemlig svært utsatt for de nye svingningene vi ser.

Finnes Edens Hage?

Vi er i dag litt over 7 milliarder på kloden. I 2050 blir vi over 9 milliarder. Og svært mange av disse nye jordborgerne kommer i Afrika. Dette kontinentet blir svært utsatt for de bebudede klimaendringene og spørsmålet er: Har vi genetisk variasjon nok i matplantene våre, både de ute på bondens åker og de inne i de større frøbankene?

Det er dette som kalles en ubehagelig sannhet, fordi sannheten er, dessverre, nei. Betyr det da at vi er som de fleste av Magnus Carlsens motstandere, sjakk matt i få trekk? Nei, det finnes en ny åpning. La oss kalle den ‘Norsk åpning’. I dette ligger at det finnes en annen form for forsikring som vi kan utforske. Den har nærmest et anstrøk av «Edens Hage» over seg.

Norge støtter et lovende 10-årig prosjektsamarbeid mellom den uavhengige internasjonale institusjonen The Crop Trust, som holder til i Bonn, Tyskland, (og som er ansvarlig for frøbanken på Svalbard) og Millenium Seed Bank hos den botaniske hagen i Kew, London. Prosjektet har en tørr tittel: Landbrukstilpasning til klimaendringer: Om å samle inn, beskytte og forbedre ville slektninger av matplantene våre. Men ikke la deg lure, dette er et av de mest spennende matprosjekt som ligger på tallerken vår i de kommende årene.

Hva skjer?

Forsker og professor Åsmund Bjørnstad ved Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet (NMBU) er rådgiver for prosjektet og forfatter av boken Vårt daglege brød. Han understreker betydningen av genmateriale fra ville planteslag, også for norsk hvete, og dermed for alle glade i norsk brød.  Han får følge av kollega og førsteamanuensis Ola Westengen, som i flere år var koordinator for frøbanken på Svalbard.

«Vi har lenge samlet det vi kaller landraser av matplantene våre. Nå samler vi inn det materialet vi mangler, nemlig de ville forfedrene. De har en enorm genetisk variasjon som de vanlige frøsortene mangler, og dette skal gjøres tilgjengelig for foredlere og bønder. Dette er et prosjekt for å lage råmateriale for klimatilpasning. Men de ville slagene har også gener for tilpasning til næringsinnhold i jorda, og toleranse og motstandskraft mot sykdom som rammer matplanter generelt. Derfor er prosjektet så unikt», understreker Westengen.

Prosjektet skal samle mange av de viktigste slektningene av 29 av våre viktigste matplanter, inkludert hvete, potet, ris, mais og solsikke. Deretter skal det legges til rette for bruk av disse i avl av nye, forbedrede avlinger. Lykkes prosjektet, er menneskeheten garantert matsikkerhet i hundrevis av år fremover, selv med rask befolkningsøkning og klimaendringer.

Og sjefen for dette globale prosjektet er norsk. Hun heter egentlig Åslaug, men bruker nå mest mellomnavnet Marie. Det passer liksom noe bedre inn i det engelske språket. Vi snakker om Åslaug Marie Haga, tidligere profilert norsk partileder.

«Dette prosjektet er avgjørende for matsikkerheten vår. Verdens bønder har aldri stått overfor større utfordringer enn nå. Det haster. Og jeg må jo si at det er fantastisk givende å få lov til å jobbe med så fundamentale spørsmål.»

Haga understreker at Norge har vist et stort engasjement for matmangfold og frø i en årrekke, ikke minst med lederskapet landet tok i og med opprettelsen av frøbanken på Svalbard. I følge Haga er dét en av grunnene til at matsikkerhet og frømangfold også kom inn som del av FNs nye bærekraftsmål. «Jeg er stolt av dette,» sier Haga.

Prosjektet innebærer hundrevis av kartleggingsbesøk i felt, nært samarbeid med lokale bønder og myndigheter i mange land, og lange undersøkelser i forsøksinstitusjoner. Dette er ikke gratis, og Norge finansierer prosjektet, gjennom Utenriksdepartementet, via Norad.

«Vi føler oss trygg på at prosjektet blir gjennomført etter planen og oppfyller avtalte rapporterings- og gjennomføringskrav,» sier seniorrådgiver Daniel van Gilst i Norad. Støtten ligger på ca 40 millioner kroner per år.

Vi gjenoppdager nå på mange vis Edens Hage. Rikdommen ligger nemlig rundt oss, på alle kanter, vi må bare forstå det og ta vare på det. Norge er med og betaler det som egentlig er en billig forsikringspremie.

Naturen rommer alt. Inkludert morgendagens mat.

Publisert på Crop Trust sin hjemmeside, januar 2016. For mer informasjon, se:

http://www.cwrdiversity.org/hvordan-norge-bidrar-til-gjenoppdagingen-av-edens-hage/