Andrew's Corner

12. feb, 2017

Romantiserer og estetiserer vi alvorlige spiseforstyrrelser? Litteraturkritiker Kathleen Rani Hagen. Hagen forteller i Klassekampen 8. februar om hvordan hun som anorektiker lette etter tips i Linnéa Myhres roman «Evig søndag». Hun anklager indirekte Myhre for estetisering av egen sykdom. Debatten har fortsatt i NRKs spalte Ytring. Men en slik estetisering er i så fall ikke ny. Det går en linje fra vår moderne spiseforstyrrelse til religiøse og filosofiske tanker om kropp og sjel.

Historien om oss er historien om det hungrende mennesket og om vår «sult». Sultfølelsen, i bred forstand, fører til et kontrollbehov som manifesterer seg i ulike spisemønstre, gjerne kledd i religiøse gevanter. Sultfølelsen er til stede når vi hungrer eller tørster etter rettferdighet. Ved å nekte å ta til oss næring sender vi et tydelig signal til omverdenen. Sultestreik blir et politisk våpen, raffinert gjennom Mahatma Gandhis kamp mot britene i India, mens selvsulting uten politisk motiv kan tolkes som det ultimate ropet om å bli sett.

 

Spiseforstyrrelser – et symptom på vår tid?

 

Den dualistiske og tvetydige holdningen vi har til tilværelsen og kroppen kan spores tilbake til Platon, Augustin og Descartes. Kroppen blir sett på som en brutal materiell innpakning for det indre, det egentlige selvet. For kirkefader Augustin er kroppen et fengsel, hvorfra sjelen forsøker å rømme. Men sjelen blir dratt med av kroppen, som blir fienden.

 Bare det at vi trenger mat, sier Platon, gjør at kroppen distraherer oss. Den blir et senter for alt som står i veien for kontroll. Vi må øve oss på undertrykke kroppens lyster og dens hunger. Bare slik kan vi nå innsikt og intellektuell uavhengighet. De fleste religioner ser også på fysisk sult som en metafor for spirituell sult. Å faste blir et uttrykk for en sult etter det guddommelige. Ved å kontrollere kroppen, får du fokus på Gud.

Det kan være mange positive sider ved religiøs fasting, men mye av det forsvant i middelalderen, forvrengt av menns seksuelle tvangsforestillinger. Fastekonseptet ble utvidet og nå het det seg at også jomfrudom krevde faste. En full mage stimulerte kroppen og kjønnsorganene, ifølge St. Hieronymus (347–420). Dette gjaldt også menn og munker, ettersom mat førte til seksuelle drømmer og nattlig uttømming.

Kirken var opptatt av helgener, og hellige mennesker skulle være åndelige idealer og veiledere for menigmann. Især for kvinner som ble utpekt som hellige, har nøysomhet i forbindelse med mat stått sentralt. Over halvparten av de kanoniserte, helliggjorte kvinnene hadde sykdom som det sentrale element i deres ry som hellige, hvor faste utgjorde den viktigste årsaken.

 

Victoriatidens eddiksvelgende piker

 

Det er en glidende overgang fra middelalderens religiøst betingede fasting til identitetsprosjektet som ble utbredt blant engelske middelklassejenter i viktoriatiden. Disse jentene skulle være slanke, «behagelige» å se på og nærmest aseksuelle. Intelligens, sensitivitet og (religiøs) moral sto høyt i kurs. Ikke minst var det viktig å kunne kontrollere appetitten. Rundt år 1900 nådde disse idealene et høydepunkt, og det ble stadig rapportert om unge jenter som svelget eddik for å unngå å legge på seg. Kvinner skulle på denne tiden helst ikke bli observert mens de spiste, i alle fall ikke mye mat, og særlig ikke kjøtt. Det ble sett på som frastøtende, og knyttet til seksualitet og tap av kontroll. Kontroll over spisingen ble derfor et barometer på unge jenters moralske status.

Var disse middelklassejentene redde for å vokse opp, bli modne og seksuelt reproduserende når de valgte å forbli i en slags Peter Pan-tilstand? Mange opplevde puberteten som truende, der normal kroppslig endring føltes som å bli fanget i heslig kvinnelig fett. Andre igjen nektet å gå inn i mødrenes underdanige rolle. Kvinnelig perfeksjon og moralsk opphøydhet gjorde derfor appetittfornektelse til et viktig element i disse kvinnenes identitetsutvikling.

 

Det moderne selvets kontrollbehov

 

Men i dag er vi jo helt frie? Jenter kan gjøre det samme som gutter, det er langt færre kontrollerende mekanismer. Sinnets irrganger finner likevel nye veier. Vi kan se det som del av et større kontinuum, der moderne «faste» manifesteres via fenomenet «tynnspirasjon», knyttet til trening og ’fitness’. Det dreier seg fortsatt om kontroll, på vegne av noe «større».

I dag må unge kvinner, og stigende grad unge menn, leve opp til de nye ikonene i form av kjendisene. I tillegg, gjennom nye kommunikasjonsformer, må de også holde tritt med vennene sine, oppdatering for oppdatering. I sosiale medier er skillene mellom’ tynnspirasjon’ og ’fitspirasjon’ stadig mer utydelige: Bilder av magre modeller blandes med muskler, sunn mat og svette kropper er overalt.

Sommeren 2015 ble Finn Skårderud beskyldt av Hilde Sandvik, daværende kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, for å forherlige selvsultingens vesen ved å bruke sykdommen som «råstoff for en romantikk». I kommentaren med tittel «Forføreren» gikk hun hardt ut mot Skårderud og hans da ett år gamle behandlingsinstitusjon for personer med spiseforstyrrelser, Villa Sult i Oslo. «Det siste året har jeg tenkt: Hva om det Skårderud gjør er farlig?» spurte Sandvik.   I sitt tilsvar skrev Skårderud at han mener spiseforstyrrelser kommuniserer med samtidskulturen, og at kulturhistoriske perspektiver på selvsult, overspising og renselse derfor er relevante. Han mente seg utsatt for et karakterdrap.

Debatten og utvekslingen av perspektiv rundt dette komplekse problemet er viktig. Nyere forskning antyder at spisseforstyrrede personer kan være født med en biologisk disposisjon. Fortiden har med andre ord mye å svare for. Håpet må være at en slik kunnskap kan gi nye behandlingsmetoder, og medisiner. Å flytte hele kulturen, også via litteraturen, kan vise seg vanskeligere enn vi trodde, så lenge selvsulting blir sett på som noe åndelig.

 

 

15. nov, 2016

Hvordan har det vi spiser, hvordan vi spiser det og hvordan vi skaffer oss det vi spiser, endret både historien og oss? Hvilke kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende befolkning?

Frontene i dagens debatt er steile, men mulighetene er mange. I denne boken går forfatter Andrew P. Kroglund i sporet til det sultne mennesket – og søker etter svar og forståelse gjennom gransking av hva historikere, forskere og meningsbærere kan si oss både om fortiden og fremtiden.

Første gang vi tok i bruk ild for å tilberede mat, var vi aper. Da måltidet var over, var vi blitt mennesker. Rundt bålet la vi grunnlaget for familier og fellesskap. Siden forlot vi savannen og fulgte storviltet. Vi forsynte oss grovt og sto i fare for å utrydde våre næringskilder. Men ved å lese naturen lærte vi å dyrke jorden, og gjennom ekspansjon ble matkulturen global. Mat skapte sivilisasjoner, og mangelen på mat brøt dem ned.

Samtidig har mennesket alltid hungret etter mening. Vi faster for å oppnå åndelighet, og sulter for å få kontroll. Kostholdsekspertene er våre nye guruer, og matindustrien forfører oss. Mat, og vår holdning til mat, har endret historien, og vil fortsette å endre den. Hvordan
kommer det vi spiser, til å se ut og påvirke oss i fremtiden? En ny matrevolusjon pågår nå.

I Kniv, sjel og gaffel følger jeg linjene fra urtiden til dagens ernæringsdebatter.

1. jun, 2016

En gang, i Amazonas, ble det følget jeg var del av forvist til en stor sandbank ute i den store Xingú-floden. Indianerne var sinte. De mente seg lurt. En i følget fikk knabbet briller og lommebok. Det føltes truende. Det hjalp lite med den vakumpakkede laksen eller de fine Mustad-fiskekroker jeg hadde med fra Norge. Ute på sandbanken gravde en indianer frem noen skillpaddeegg som han grådig slukte før han dro sin vei. Ingen spørsmål om å smake. Magen knurret der jeg lå på bakken under den mektige stjernehimmelen. Mat var tilgjengelig, men vi hadde ikke det som skulle til for å bytte den til oss. I ettertid en eksotisk opplevelse for meg. Men å gå uten mat er realiteten for millioner verden over, hver dag. Det er ikke eksotisk.

Sult er tilbake på den politiske arenaen. Og på den litterære. Det kan bli fruktbart. Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós har skrevet et monumentalverk som vil bli stående, både i sakprosaens og i den journalistikkens kanon. Boken krever en viss appetitt på tema, ettersom den er på massive 652 sider, og uten noteapparat. Ja, du skal være bent frem sulten på kunnskap, og tørstende etter rettferdighet for i det hele tatt å sette i gang med dette leseprosjektet, men gjør du det, blir du raskt sugd inn. Og du vil komme ut i den andre enden av trakten som et gjenfødt politisk menneske som ønsker å handle. Du får personifisert den ufattelige milliarden som hver dag går sulten til sengs. De tusenvis av barna som dør hver dag av sult og sultrelaterte sykdommer får et ansikt. Det er sterkt.

Et unikt fortellergrep

Det mesterlige her, etter mitt skjønn, er Caparrós grundighet. Han drar til Niger, Bangladesh, India, USA, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar, på «jakt» etter de sultne. Men også på jakt etter årsaker, sammenhenger, kontekst og spørsmål om skyld og ansvar. For dette er en bok med høyt hevet pekefinger; hele tiden. Og den peker på deg, og på deg og ja, også på deg. Og på ditt land. Og på ditt system. Uansett hvor du bor. Men mest på deg som bor i vesten. Ja, det er et oppgjør med kapitalismen. Derfor vil mange politisk interesserte lesere på høyresiden la være å kjøpe boken, fordi de vil tenke at dette er så forutsigbart. Det tenkte jeg også, men det er nok tvetydighet og allment krav om å ta ansvar, til at det er interessant, hele tiden. Også for mer liberalistiske lesere. Og du kan fint hoppe i boken, du trenger ikke lese alt, gitt at besøkene til alle de nevnte landene som ligger på den sørlige halvkule, er skåret over en lik lest. De fattige kommer til orde; hva spiser de, hva ville de gjerne spise, hva drømmer de om, hvordan har de det? Den ene tragiske livshistorien rulles opp etter den andre. Særlig kvinnenes. Ikke bare bor de i utsugersamfunn, men de må tåle patriarkatet, mennene som denger og slår. Og religionen. Og tradisjonen. Et helvetes herk.

Capparós er ingen romantiserende forfatter, som tenker at alt var bedre før i tiden. Tvert imot. Mye var ille. Og mye var verre. Han sier ja til modernisering, også innen jordbruket. Litt politisk ukorrekt? Han vil ikke tvinge småbønder til å forbli småbønder med hakke og spade. Han er ikke nødvendigvis mot genmodifisert organismer og frø. Og han går i clinch med det han oppfatter som Indias store anti-moderniseringsstemme, Vandana Shiva. Ja til modernisering, under forutsetning av utbyttedeling, er et av Capparós mantra. Ja til kulturell utvikling, nei til stagnasjon.

«Den helvetes afghanske kulturen», sa en skyldbetynget afghansk mann en gang i et dokumentarprogram jeg så på tv. En kvinnelig reporter hadde konfrontert ham med det miserable livet denne analfabeten hadde påført en ung jente på 12-13 år som han hadde giftet seg med. Han var 65 og ikke nødvendigvis interessert i giftemålet, men det var forventninger til ham fra omverdenen.  

I Capparós bok er det spesielt hinduismen som får gjennomgå, men ingen av de store tradisjonsbærerne slipper fri, hverken kristendommen eller islam.

Linken mellom dem og oss

Forfatteren vil etablere forbindelser mellom den fattigdommen vi ser i verden, som fører til sult, underernæring, stakkarslige liv og i verste fall tidlig død. Vi må etablere linken mellom fattiglemmen i Bihar i India med det at jeg i Oslo, eller du i Chicago eller du i London, lever et godt og fredelig liv. «Å etablere forbindelsene er et avgjørende opprør. Eller i det minste et lite skritt», skriver Capparós

Det er litt en smak av Orwells hovedperson Winston Smith i romanen 1984 her. Hans oppgjør var at han klarer å etablere linker, så usannsynlige og svake som de kan synes å være. Og da blir han en fare for systemet. Ingen er farligere for den orden som eksisterer enn du og jeg, om vi tør å utfordre. Kanskje drar jeg Capparós for langt her? Men det er vanskelig å la være. Han drar det langt selv, men jeg klarer, etterhvert, å fordøye alle argumentene hans. Jeg ser systemet bak alle enkeltskjebnene.

Et bilde går igjen flere steder, sommerfuglvinger som slår et sted, gir effekter et annet. Og ja, dette er en ‘mantrabok’. Journalistikkens svar på Van Morrison? Gjentagelse, som for å døyve smerte, eller for å frembringe en sinnstilstand. En tilstand av sinne. «Hvordan i helvete?»  «Hvordan i helvete klarer vi?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer!?» Det at de sultne fortærer sin egen kropp i en håpløs kamp for å overleve, før de dør, unge. Og mellom disse gjentatte setningene argumenterer, krangler, og forteller forfatteren.

Han banker rett og slett inn sammenhenger. Vår velstand, deres armod. Ok. Sult handler om klasse. Ok. Derfor er Marx og hans utopier fortsatt viktige. Ok. Han har sett hesligheten der ute, speilet i medmennesker som sulter. En gedigen systemsvikt. Oljeimperialisen. Washington-konsensusen, med Verdensbanken i spissen, urettferdige handelsregler, og nå siste krone på verket, landran. Spekulasjon i fremtidig sult. Kanskje vi en dag bare dreper dem alle, det vil si den milliarden som lever på bunnen, dem markedet egentlig ikke har bruk for. Her er Capparós på sitt mest pesimistiske. «Vi lever i en tid uten fremtid.»

Hva er vår tids bærende idé?

Vi mangler en bærende politiske idé for vår tid, skriver Capparós. Det nærmeste vi kommer er markedet. Derfor går det til helvete, ifølge forfatteren. Jeg bøyer meg i støvet for denne skrivemesteren. Men jeg mener vi likevel må ta med oss det som er av (små) seire. For eksempel er FNs nye bærekraftsmål, som trer i kraft fra og med nå, meget ambisiøse i sitt fokus på sultbekjempelse, matsikkerhet og bærekraft. Jobbet frem i sitt ansikts sved, av tusenvis av organisasjonsmennesker, gjennom NGOs både i nord og sør, og en del ambisiøse og svært hardtarbeidende byråkrater. Capparós må gjerne blåse i den flotte mustasjen sin, men dette er del av virkeligheten også. Og så gjør han narr av Amartya Senn, kaller ham Amartya Frasemaker. Tja, tja. Enhver som skriver akademisk om sult vil fortone seg som frasemaker, opp mot Capparós journalistiske tilnærming. Sånn er det bare.

Det er to måter å se en halvfull flaske på, enten som, ja, nettopp, halvfull, eller som halvtom. Jeg går for det første, det er del av mitt politiske og sosiale prosjekt. Posibilismen. Det mulige. Litt a la en Hans Rosling. Og jeg har selv tråklet noen av de samme strøkene som Capparós har gjort i Dhakka i Bangladesh. Også i håpløse materielle forhold kan mye verdighet likevel finnes.  På den annen side, det har ikke vært forfatterens hovedmål, og da er det helt greit. Og Capparós har også noen konkrete forslag, for eksempel den såkalte Tobin-skatten, det vil si å ta noen promiller av internasjonale finanstransaksjoner for så å øremerke dem i anti-sultarbeidet. Det ville rekke langt. (Jeg har selv argumenter for det samme: https://www.youtube.com/watch?v=QyDZARgeAVQ)

 

Litt Hemingway og litt McCarthy

Oppsummert: Monomant, men subtilt og språklig lekende lett. Jeg lar meg forføre, fordi noe annet ville ha vært inhumant. Jeg tror på budskapet. Og jeg blir indignert, som Capparós. Men noe mer. Fordi han er forbannet. Jævlig forbannet. Han banner. Derfor banner jeg også. Fordi «det allment aksepterte», at milliarder av mennesker går sultne til sengs hver kveld, er uakseptabelt. Vi må rette blikket mot et mål, sier Capparós. Da kan ting skje. Ja, jeg lover. Jeg jobber i bransjen; inn og ut av organisasjoner som vil noe, politikk som vil noe, og skribent og forfattervirksomhet som vil noe. Jeg kommer selv snart med bok om mat og mening og sult og det menneskelige. Capparós har gitt meg mer glød.

Det er litt Hemingway og Corman McCarty over det hele; ingen unødig sentimentalitet, hardt og nådeløst. Og han gir Kahdi, Rahmati, Ramona og de andre stemme, på en måte jeg aldri har lest før. Jeg, som knapt vært annet enn vanlig sulten, i hele mitt liv. Jeg var eksotisk sulten en gang i Amazonas. Men gjennom litteraturen har jeg fått ny innsikt.

Takk Martín Caparrós for en helt nødvendig bok. Kunnskapen har jeg. Nå tørster jeg mer enn noen gang etter rettferdighet!

Publisert første gang i Ny Tid, 17.03.2016

25. apr, 2016

Jeg følger ikke med på NRKs historiske reality-suksess, Anno, hvor folk er hensatt til å leve i Fredrikstad rundt år 1700. Men på P2s program Ekko for en stund siden hørte jeg en interessant utlegning om hvordan det fysisk så ut i Norge på den tiden. Landskapet i store deler av Sør-Norge, var svært forskjellig, forteller en historiker. Store områder var så godt som avskoget. Eksporten til utlandet, til blant annet seilskutebyggere, hadde strippet landet for denne type vegetasjon. Vanlige borgere hadde neppe mye de skulle ha sagt. Dét er vesensforskjellig fra dagens situasjon. Dagens landskap har blitt demokratisert.

Det har jeg nettopp lært, ved at forskere fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har begått en bok som vil bli lest med interesse i mange hovedsteder og hos miljø- og interesseorganisasjoner. Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er helt fersk av året, fra det anerkjente britiske akademiske forlaget Routledge, med Karsten Jørgensen, Morten Clementsen, Kine Halvosen Thorén og Tim Richardson som redaktører. Det blir selvsagt ingen kioskvelter, til det er den for smal og akademisk, men boken er viktig i den videre utviklingen av norske og europeiske landskap.

Et nytt syn på landskap

Den europeiske landskapskonvensjonen ble signert i år 2000. I dag har40 europeiske stater ratifisert den. Norge var blant de aller første. Konvensjonen viser et paradigmatisk skifte i synet på landskap, fra å være en sektorinteresse til å gjelde en fellesarena hvor alle slags aktiviteter finner sted. Slik landskap defineres i konvensjonen er den et resultat av hvordan folk oppfatter et definert område, og dens karakter er et resultat av både naturlige og menneskelige faktorer. Det betyr, ifølge boken, at hele jordens overfalte er et landskap, og hvordan vi velger å se på det er med på å gi det verdier.

Det åpner for mange tolkninger. Betyr det at vi får mer varierte landskapstyper, eller fører dette til mer ensrettede landskap? Kanskje det siste, undrer forfatterne, men de ser likevel mest muligheter i konvensjonen.

Konvensjonen som sådant forplikter oss blant annet til følgende:

-          Vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket

-          Forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap

-          Bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater Gi befolkningen, lokale og regionale myndigheter og andre mulighet for å medvirke i landskapspolitikken

Og alt dette skal vi rapportere om, annet hvert år, til Europarådets konferanse om den europeiske landskapskonvensjonen. Fascinerende! Dette visste jeg virkelig ingen ting om, enn så opplyst en borger jeg mener meg å være. Takk og pris for bøker!

Takk til renessansen

Jeg skjønner nå at dette er en form for utvidet miljøvern, gitt at konvensjonen omfatter alle typer landskap; by-, og bygdelandskap, kyst- og fjell-landskap. Det kan være såkalte verdifulle landskap, ordinære landskap og landskap som kan trenge reparasjon. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer, men heller å påvirke endringer i en retning folk ønsker seg. Og den legger særlig vekt på landskapet der folk bor og arbeider og der barn vokser opp.

I et kapitel som omhandler historiske påvirkninger, leser jeg at vi kan takke renessansen (igjen) for våre tanker om verdifulle landskap. Dette førte etter hvert til at verdens første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872. Ikke mange årene etter fikk vi Virunga nasjonalpark i det som i dag heter Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Belgisk Kongo. Det er grunnen til at det fortsatt er fjellgorillaer igjen der. Jeg har selv møtt en av dem i parken der nede. En fantastisk opplevelse. Noe godt la belgierne igjen etter seg.

Europa kunne ikke være dårligere. I 1959 skrev den østeriske geografen Walter Strzygowski boken EuropabrauchtNaturparke. Europarådet fattet interesse for problematikken. Et eget regionalt charter var i 1983 eksplisitt på at stater måtte se nøye på områder av stor naturlig vakkerhet, rike på kulturelle verdier og arkitektoniske kvaliteter.

Parker i byer fikk ellers sitt store gjennombrudd i det nittende århundre. Tankene fra den franske revolusjonen og Rousseau sto sterkt. Det ble en demokratisering av «rommet», og nye offentlige «møteplasser» oppsto gjennom aviser og kafeer. Og byparker, slik som Den engelske Park, åpnet i München i 1789. Jeg bor selv ved en engelske park, på Skøyen. En dose ville trær og spontanitet (i motsetning til franske parker) skulle vise toleranse og en skulle føle seg ‘emansipert’, som det het. Skulpturer hørte gjerne med og på den måten fikk en kultur med på turen, slik som i Vigelandsparken. Senere sto sport for en viktig del av parkanleggene, slik tennisbanene i Frognerparken og fotballbanene på Ekebergsletta viser.

I Oslo og andre europeiske byger fikk vi etter hvert også ‘hage-byer’ og grønne belter. Helse i det grønne, helse i spaserturen. London, min barndoms sommerby, er uovertruffen i så måte. Oslo, med sin plan for grønne korridorer fra 1934 er også verdt å skryte av. Naturen skulle hele sår skapt av sivilisasjonen. For egen del vil jeg legge til at med humle- og bieprosjekt, matdyrkeprosjekt som Majobo og urbant landbruk satt i system ved Norges største byggeplass, ved Sørenga, er storbyene våre i ferd med å gå inn i et hamskifte.

En påstand som kommer frem i boken antyder at natur i byen er viktig langt utover det økologiske, fordi det har en positiv effekt på folks moral. Sistnevnte må være vanskelig å måle, men er en positiv mulighet jeg som leser tar med meg.

Småhusplanen som viktig landskap

Boken har 17 kapitler, og har med eksempler fra landskapsforvaltning på Island, i Sveits og i Sverige, og et konkret eksempel fra Sarpsborg. Sistnevnte et eksempel på praktiske utfordringer i planlegging og gjennomføring. Noe er interessant for en vanlig legmann, noe ikke. Men for politikere, både på kommunalt og nasjonalt plan, er dette en viktig bok. Og for landskapsarkitekter og studenter.

Det mest lærerike for min del er å ha forstått at i dag skal ikke landskap bare være vakre av estetiske hensyn, men de må være bærekraftig, uavhengige av type landskap. Landskap er viktige for oss, både kulturelt, økologisk, miljømessig og fra kulturarvhensyn, for menneskelig velvære og som del av den europeiske identitet. Det er derfor det har vært viktig for Europarådet å få landskap inn i nasjonal lovgivning, som en essensiell komponent av folks omgivelser.

Landskap som et kontinuum, det ene går over i det andre og derfor er ulike landskapstyper, ikke minst i en by, så viktige. I et slikt perspektiv forstår jeg nå bedre hvorfor småhusplanen i Oslo er viktig. Det er ikke bare å arrangere valgkampturer for østkantbeboere for å se på de store hagene på vestkanten og så peke nese av rikingene. Hagene deres er også våre hager. De tar vare på kvaliteter, og på naturmangfold.

 

Landskap som strid

Landskap og vern er selvsagt ikke bare fryden og gammen. Det er strid. Skal for eksempel Oslo-marka ha «hellige» grenser? Eller skal noen områder ses mer på som overgangssoner, hvor aktivitet og tilrettelegging, for sport for eksempel, må tillates? Et kapitel argumenterer for det. Jeg er usikker, men jeg forstår at debatten er viktig.

Er våre landskap en menneskerettighet, spør en av forfatterne. Kanskje det? Uansett promoterer den europeiske landskapskonvensjonen mer kulturell diversitet, og mer folkelig deltagelse og flere avgjørelser der de berørte parter bor. Det kan bety flere konflikter. I alle fall i Norge. Rovdyr og bønders ønske om å beholde sitt (beite)landskap er et eksempel. I sin tid forsøkte også noen aktivist-bønder rovviltmeldingen stanset, med henvisning til nettopp landskapskonvensjonen.  

Boken Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er et godt stykke akademisk arbeid. Den bør leses av alle som jobber med landskap og arealplanlegging, men er du glad i dine næromgivelser er det mye å lære her og fundere over.

 Først på trykk i Ny Tid 17. mars 2016

2. mar, 2016

Anmelderiet er en vanskelig kunst. Det skal balanseres: Saklig gjengivelse av innhold, visse standarder skal etterleves og en personlig ‘touch’, for å krydre saken. Hvor vanskelig dette er, kommer til uttrykk ved Carina Elisabeth Beddaris anmeldelse av Tore Stavlunds bok Melk. En romodyssé, i Morgenbladet 6/2016.

Jeg har selv latt meg begeistre av boka, sikkert også fordi jeg hadde gleden av å bokbade forfatter Stavlund ute på Vitenparken, Ås. Det irriterer meg derfor når jeg leser en anmeldelse jeg mener bommer litt.

Anmeldelsen i Morgenbladet starter med en saklig gjengivelse av hovedinnhold og intensjon. Der det, for meg, begynner å skurre litt, er når anmelder setter spørsmålstegn med forlagets påstand om at dette er en «dypt original sakprosabok». Beddari minner betimelig om at den personlige fortellingen må belyse faktastoffet og gjøre det mer interessant.

Det er her Beddaris lesning skiller seg fra min. Stavlunds egen følelse av å være en skjør sjel som må gjennom en bølgedal før han kommer seg opp igjen, blir avfeid som «litterært flatt føleri». Anmelderens antipati mot dette føleriet bringes videre inn i lesningen. Det blir nesten som en anklage mot forfatteren at  «……Melk handler vel så mye, kanskje mer, om generasjonsskifter som om meieridrift». Nettopp, det gjør det. Og om forfatterens forhold til faren. Det er derfor dette er en så interessant og annerledes bok, i alle fall for denne leseren. Dette er en bok over flere plan. Den har dybde, både historisk og personlig og over generasjoner. Lykkes forfatteren i det for flere lesere, blir boka smått genial.

Anmelderen skriver morsomt at Melk har «drypp» av kapitalismekritikk. Det er ikke så merkelig; slike personlige reiser blir gjerne nostalgiske og moderniseringskritiske, når en forfatter forsøker å favne sin egen familie, sin egen far og seg selv i et større nasjonalt bildet. Savn er ofte tilbakeskuende og romantiserende.  Når anmelderen påpeker at kapitalismekritikken blir overfladiske påpekninger, og at noe utkast til en alternativ landbrukspolitikk ikke finnes, så sier jeg: Og takk og pris for det. Noe så kjedelig. Og det er ikke det det nødvendigvis handler om. Jeg følger heller ikke anmelder når hun  anklagende peker mot forfatterens ulike formuleringer og sier at «diverse kulturteori lyser også klamt og oppstyltet» fra disse. So what?

Når det virkelig tar av er når anmelder skriver at mange av referansene gir henne en følelse av at boken først og fremst er rettet mot mennesker som kunne finne på å lese eller skrive anmeldelser i Morgenbladet, ettersom det «…..jo er vi som vil nikke anerkjennende til..» navn som Kafka og Roland Barthes. Vet anmelderen noe om Stavlund som jeg som leser ikke vet?

Hvis ikke, så sier jeg bare «jøss». Beddari er utvilsomt mer skolert enn meg når det gjelder både litteratur- og kulturteori, men når det innlærte skygger for mulige positive leseropplevelser, som så  påvirker andre potensielle lesere, kan kunnskap bli et forstyrrende filter mot gode opplevelser.

Så kommer den personlige touchen: anmelder har melket flere kyr enn hun har anmeldt så mange bøker i livet. Men hun er redd for at Cappelen Damms innpakning av Melk er nødvendig for å selge smale tematikker til et litterært publikum. Og hun er usikker på om hun ville ha plukket opp en «vanlig» bok om meierihistoire.

Akkurat. Det hun nettopp har lest er en «uvanlig» bok om meierihistorie. Det er skrevet bøker om meierihistorie før, omtalt i Stavlunds bok, men uten å nå utover «menigheten». Beddari gir forfatteren ros for hans innsikt i meierienes betydning gjennom tidene, men hun underkjenner forfatteren, når hun skriver at «…..forfatterens evne til å skildre meninger og følelser står ikke til kunnskapsnivået».

Det er en ærlig sak å mene det. Og en anmelderes soleklare rett. Jeg opplevde det hele så annerledes. Med noen tastetrykk har anmelderen desavuert en meget original bok.

Anmelderiet er vanskelig.