Andrew's Corner

21. aug, 2017

THE NATURE FIX
Why Nature Makes Us Happier, Healthier, and More Creative

Florence Williams
W.W. Norton & Company

Mange av oss sender ‘tweets’ fra sykkel- eller skiturene våre fra Nordmarka eller andre naturskjønne områder. Jeg gjør det i alle fall. Og jeg legger ut bilder av naturen med stor N, kanskje med sykkelen eller skituppene med. Og jeg skryter av at dette er gratis, dette gjør oss lykkelige, dette er helse og det er grønn resept i praksis. Jeg tror på det jeg selv skriver. Nå leser jeg at jeg har hatt rett, hele tiden.

Noen ganger kommer du over bøker som du skjønner kan endre måten vi ser verden på.  Budskapet de målbærer føles riktig for deg som leser, selvsagt fordi det bekrefter dine egne meninger og interesser. Det interessante blir derfor om de påstandene som fremmes kan sannsynliggjøres og etterprøves. Boken The Nature Fix. Why nature makes us happier, healthier, and more creative forteller Florence Williams oss nå det mange av oss tror vi vet: Å være ute i naturen gjør oss, og våre samfunn, godt.

Naturen, kulturens hjem

Dette er ikke nytt. Allerede i 1984 skrev sosialbiologen Edward O. Wilson boken Biophilia. Her fremmer han tesen om at mennesket har en hang til alt levende og til naturen, fordi vi kommer fra den.  Andre har hatt et filosofisk vinkling på naturen, som vår egen dypøkolog, Arne Næss, som i skrift og i praksis var opptatt av å gå inn i naturen, ikke ut i den. Hans venn, friluftsmannen Nils Faarlund, snakket om naturen som kulturens hjem.  Går vi enda lenger tilbake i tid, er naturens store talsmann Henry D. Thoreau, kjent for sitt år alene i amerikansk villmark, som avfødte boken Walden.

Florence Williams siterer Thoreau og andre, men hva skiller henne fra sine forgjengere? Først og fremst at hun vil formidle vitenskap. Hun allierer seg derfor med vitenskapsmiljøer. Wilsons biophila-hypotese har forblitt en interessant hypotese. Men nå begynner vi etter hvert å få en del studier og tidsserier som understøtter hypotesen. Med ny medisinsk teknologi er det lettere enn før å måle hva syns- lyd- og luktinntrykk gjør med oss. Det er også større interesse for temaet i en tiltagende urban verden. Forskningen er med andre ord internasjonal, og resultater fra ulike land og kulturer underbygger det allmenne i hypotesen.

Forfatteren nøyer seg derfor ikke bare med sekundære og amerikanske kilder, men drar rundt i verden på jakt etter forskerne som ligger lengst fremme i feltet. Hun tar blodprøver og hun drar på tur med elektroder festet til hodet og blir del av pågående eksperiment. Turen tar henne til Asia, Europa og eget kontinent.

Økt konsentrasjon, mer mindfulness

Forfatteren er ute i de store sypress-skogene i Sør-Korea og får innblikk i helbredelsesprogram for data- og mobilavhengige barn og unge. Hun måler hvordan lukt påvirker psyken, og det samme gjelder for lyd. I Skottland blir hun med når økoterapi tilbys psykisk syke, og i Vest-Virginia ser hun hvordan friluftsliv er viktig for barn med ADHD. I korte og morsomme kapitler viser forfatteren hvordan nærmere tilknytning til naturen er mye viktigere for vår evne til konsentrasjon og generell mindfulness enn vi tror, og at selv små mengder eksponering til det grønne forbedrer kreativitet og påvirker humør.

Kapitelet som tar for seg lydforurensing er tankevekkende. Vi responderer positivt på lyden av vind, vann og fugler. Mye av støyen rundt oss i hverdagen, derimot, stresser systemene våre mer enn vi forstår.  Men mest overraskende var innsikten jeg fikk i viktigheten av luktesansen vår. Aerosoler i eviggrønne skoger virker som mildt beroligende, samtidig som de stimulerer pusten. Å puste inn nitrogenoksyder i bytrafikken, derimot, er ren gift.

Norske friluftstradisjoner

Bare synet av vakker natur, en innsjø eller et fjell, skaper alfabølger i hjernen, og det virker beroligende på oss. Dag O. Hessen skrev i boken Natur – Hva skal vi med den (Gyldendal 2008) at St. Olavs Hospital høsten 2007 ble tildelt Norsk Forms hederspris, da hele 20 prosent av sykehusområdet ble avsatt til grøntareal, for potensielle helseeffekter. En studie av 166 postoperative hjertepasienter fra universitetssykehuset i Uppsala viste at de som fikk se naturbilder av vann satt opp mot abstrakte bilder, reagerte negativt på de sistnevnte, men med redusert blodtrykk og redusert behov for medisin ved naturbildene.

Williams reiser til Finland og finner forskning som viser at bare 5 timer ute i naturen i måneden vil ha positiv virkning på oss. Hun kunne like godt ha kommet til Norge, et land hvor mange fortsatt holder søndagsturen for hellig. I tillegg har vi ledende landskapsforskere som hevder at natur i byer bedrer folks moral. Erfaringer fra planteparseller på Grønland i Oslo viser at aktive grøntområder skaper nye møteplasser og roer sosiale spenninger.

Thoreau inn i hverdagen vår

Mennesket er født til å gå, og både kropp og sinn er tjent med den eksersisen fotturen gir, mener allerede omtalte Thoreau. I år har Pax Forlag markert Thoreau-jubileet med utgivelsen Til Naturen, om å gå og vandre. Her skriver han at han vil at vi skal stemme vårt sinn etter naturen, og lære å se det store i det lille og skjønnheten i den rekreerende naturen.  «Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen, for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig – jeg vil betrakte mennesket mer som en innbygger i naturen, eller som ett med den, enn som et medlem av samfunnet.»

Det er igjen tid for mer «vandring», i alle kanaler. Serier som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er nasjonaleiendom. Hurtigruta og (det svært saktegående) NSB har blitt internasjonale TV-suksesser. Romaner, som Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (Gyldendal 2011), av Thomas Espedal, får mye oppmerksomhet. Filmer som Grizzly Man (2005), Into the Wild (2007) og Mot naturen (2014) tar opp eksistensielle spørsmål, som kanskje er ekstreme, men de tangerer likevel Thoreaus univers og utfordrer oss.

Med Williams’ bok har vi nå fått vitenskapen på banen, og naturen har fått en viktig alliert. Men Williams er realistisk og ergo også opptatt av nærmiljøet vårt, parker og grøntområder. På den måten er hun en forfatter som også byplanleggere vil ha glede av å lese. Det kan være viktig i et land som vårt, hvor de store byene våre vokser raskt og hvor utbyggerinteresser raskt kan ødelegge grønne gleder. The Nature Fix er derfor en bok både for friluftelskere, søndagsturentusiaster, urbanister og politikere. Ikke minst helsepolitikere.

Publisert første gang i Ny Tid, 13.07.2017

12. feb, 2017

Romantiserer og estetiserer vi alvorlige spiseforstyrrelser? Litteraturkritiker Kathleen Rani Hagen. Hagen forteller i Klassekampen 8. februar om hvordan hun som anorektiker lette etter tips i Linnéa Myhres roman «Evig søndag». Hun anklager indirekte Myhre for estetisering av egen sykdom. Debatten har fortsatt i NRKs spalte Ytring. Men en slik estetisering er i så fall ikke ny. Det går en linje fra vår moderne spiseforstyrrelse til religiøse og filosofiske tanker om kropp og sjel.

Historien om oss er historien om det hungrende mennesket og om vår «sult». Sultfølelsen, i bred forstand, fører til et kontrollbehov som manifesterer seg i ulike spisemønstre, gjerne kledd i religiøse gevanter. Sultfølelsen er til stede når vi hungrer eller tørster etter rettferdighet. Ved å nekte å ta til oss næring sender vi et tydelig signal til omverdenen. Sultestreik blir et politisk våpen, raffinert gjennom Mahatma Gandhis kamp mot britene i India, mens selvsulting uten politisk motiv kan tolkes som det ultimate ropet om å bli sett.

 

Spiseforstyrrelser – et symptom på vår tid?

 

Den dualistiske og tvetydige holdningen vi har til tilværelsen og kroppen kan spores tilbake til Platon, Augustin og Descartes. Kroppen blir sett på som en brutal materiell innpakning for det indre, det egentlige selvet. For kirkefader Augustin er kroppen et fengsel, hvorfra sjelen forsøker å rømme. Men sjelen blir dratt med av kroppen, som blir fienden.

 Bare det at vi trenger mat, sier Platon, gjør at kroppen distraherer oss. Den blir et senter for alt som står i veien for kontroll. Vi må øve oss på undertrykke kroppens lyster og dens hunger. Bare slik kan vi nå innsikt og intellektuell uavhengighet. De fleste religioner ser også på fysisk sult som en metafor for spirituell sult. Å faste blir et uttrykk for en sult etter det guddommelige. Ved å kontrollere kroppen, får du fokus på Gud.

Det kan være mange positive sider ved religiøs fasting, men mye av det forsvant i middelalderen, forvrengt av menns seksuelle tvangsforestillinger. Fastekonseptet ble utvidet og nå het det seg at også jomfrudom krevde faste. En full mage stimulerte kroppen og kjønnsorganene, ifølge St. Hieronymus (347–420). Dette gjaldt også menn og munker, ettersom mat førte til seksuelle drømmer og nattlig uttømming.

Kirken var opptatt av helgener, og hellige mennesker skulle være åndelige idealer og veiledere for menigmann. Især for kvinner som ble utpekt som hellige, har nøysomhet i forbindelse med mat stått sentralt. Over halvparten av de kanoniserte, helliggjorte kvinnene hadde sykdom som det sentrale element i deres ry som hellige, hvor faste utgjorde den viktigste årsaken.

 

Victoriatidens eddiksvelgende piker

 

Det er en glidende overgang fra middelalderens religiøst betingede fasting til identitetsprosjektet som ble utbredt blant engelske middelklassejenter i viktoriatiden. Disse jentene skulle være slanke, «behagelige» å se på og nærmest aseksuelle. Intelligens, sensitivitet og (religiøs) moral sto høyt i kurs. Ikke minst var det viktig å kunne kontrollere appetitten. Rundt år 1900 nådde disse idealene et høydepunkt, og det ble stadig rapportert om unge jenter som svelget eddik for å unngå å legge på seg. Kvinner skulle på denne tiden helst ikke bli observert mens de spiste, i alle fall ikke mye mat, og særlig ikke kjøtt. Det ble sett på som frastøtende, og knyttet til seksualitet og tap av kontroll. Kontroll over spisingen ble derfor et barometer på unge jenters moralske status.

Var disse middelklassejentene redde for å vokse opp, bli modne og seksuelt reproduserende når de valgte å forbli i en slags Peter Pan-tilstand? Mange opplevde puberteten som truende, der normal kroppslig endring føltes som å bli fanget i heslig kvinnelig fett. Andre igjen nektet å gå inn i mødrenes underdanige rolle. Kvinnelig perfeksjon og moralsk opphøydhet gjorde derfor appetittfornektelse til et viktig element i disse kvinnenes identitetsutvikling.

 

Det moderne selvets kontrollbehov

 

Men i dag er vi jo helt frie? Jenter kan gjøre det samme som gutter, det er langt færre kontrollerende mekanismer. Sinnets irrganger finner likevel nye veier. Vi kan se det som del av et større kontinuum, der moderne «faste» manifesteres via fenomenet «tynnspirasjon», knyttet til trening og ’fitness’. Det dreier seg fortsatt om kontroll, på vegne av noe «større».

I dag må unge kvinner, og stigende grad unge menn, leve opp til de nye ikonene i form av kjendisene. I tillegg, gjennom nye kommunikasjonsformer, må de også holde tritt med vennene sine, oppdatering for oppdatering. I sosiale medier er skillene mellom’ tynnspirasjon’ og ’fitspirasjon’ stadig mer utydelige: Bilder av magre modeller blandes med muskler, sunn mat og svette kropper er overalt.

Sommeren 2015 ble Finn Skårderud beskyldt av Hilde Sandvik, daværende kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, for å forherlige selvsultingens vesen ved å bruke sykdommen som «råstoff for en romantikk». I kommentaren med tittel «Forføreren» gikk hun hardt ut mot Skårderud og hans da ett år gamle behandlingsinstitusjon for personer med spiseforstyrrelser, Villa Sult i Oslo. «Det siste året har jeg tenkt: Hva om det Skårderud gjør er farlig?» spurte Sandvik.   I sitt tilsvar skrev Skårderud at han mener spiseforstyrrelser kommuniserer med samtidskulturen, og at kulturhistoriske perspektiver på selvsult, overspising og renselse derfor er relevante. Han mente seg utsatt for et karakterdrap.

Debatten og utvekslingen av perspektiv rundt dette komplekse problemet er viktig. Nyere forskning antyder at spisseforstyrrede personer kan være født med en biologisk disposisjon. Fortiden har med andre ord mye å svare for. Håpet må være at en slik kunnskap kan gi nye behandlingsmetoder, og medisiner. Å flytte hele kulturen, også via litteraturen, kan vise seg vanskeligere enn vi trodde, så lenge selvsulting blir sett på som noe åndelig.

 

 

15. nov, 2016

Hvordan har det vi spiser, hvordan vi spiser det og hvordan vi skaffer oss det vi spiser, endret både historien og oss? Hvilke kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende befolkning?

Frontene i dagens debatt er steile, men mulighetene er mange. I denne boken går forfatter Andrew P. Kroglund i sporet til det sultne mennesket – og søker etter svar og forståelse gjennom gransking av hva historikere, forskere og meningsbærere kan si oss både om fortiden og fremtiden.

Første gang vi tok i bruk ild for å tilberede mat, var vi aper. Da måltidet var over, var vi blitt mennesker. Rundt bålet la vi grunnlaget for familier og fellesskap. Siden forlot vi savannen og fulgte storviltet. Vi forsynte oss grovt og sto i fare for å utrydde våre næringskilder. Men ved å lese naturen lærte vi å dyrke jorden, og gjennom ekspansjon ble matkulturen global. Mat skapte sivilisasjoner, og mangelen på mat brøt dem ned.

Samtidig har mennesket alltid hungret etter mening. Vi faster for å oppnå åndelighet, og sulter for å få kontroll. Kostholdsekspertene er våre nye guruer, og matindustrien forfører oss. Mat, og vår holdning til mat, har endret historien, og vil fortsette å endre den. Hvordan
kommer det vi spiser, til å se ut og påvirke oss i fremtiden? En ny matrevolusjon pågår nå.

I Kniv, sjel og gaffel følger jeg linjene fra urtiden til dagens ernæringsdebatter.

1. jun, 2016

En gang, i Amazonas, ble det følget jeg var del av forvist til en stor sandbank ute i den store Xingú-floden. Indianerne var sinte. De mente seg lurt. En i følget fikk knabbet briller og lommebok. Det føltes truende. Det hjalp lite med den vakumpakkede laksen eller de fine Mustad-fiskekroker jeg hadde med fra Norge. Ute på sandbanken gravde en indianer frem noen skillpaddeegg som han grådig slukte før han dro sin vei. Ingen spørsmål om å smake. Magen knurret der jeg lå på bakken under den mektige stjernehimmelen. Mat var tilgjengelig, men vi hadde ikke det som skulle til for å bytte den til oss. I ettertid en eksotisk opplevelse for meg. Men å gå uten mat er realiteten for millioner verden over, hver dag. Det er ikke eksotisk.

Sult er tilbake på den politiske arenaen. Og på den litterære. Det kan bli fruktbart. Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós har skrevet et monumentalverk som vil bli stående, både i sakprosaens og i den journalistikkens kanon. Boken krever en viss appetitt på tema, ettersom den er på massive 652 sider, og uten noteapparat. Ja, du skal være bent frem sulten på kunnskap, og tørstende etter rettferdighet for i det hele tatt å sette i gang med dette leseprosjektet, men gjør du det, blir du raskt sugd inn. Og du vil komme ut i den andre enden av trakten som et gjenfødt politisk menneske som ønsker å handle. Du får personifisert den ufattelige milliarden som hver dag går sulten til sengs. De tusenvis av barna som dør hver dag av sult og sultrelaterte sykdommer får et ansikt. Det er sterkt.

Et unikt fortellergrep

Det mesterlige her, etter mitt skjønn, er Caparrós grundighet. Han drar til Niger, Bangladesh, India, USA, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar, på «jakt» etter de sultne. Men også på jakt etter årsaker, sammenhenger, kontekst og spørsmål om skyld og ansvar. For dette er en bok med høyt hevet pekefinger; hele tiden. Og den peker på deg, og på deg og ja, også på deg. Og på ditt land. Og på ditt system. Uansett hvor du bor. Men mest på deg som bor i vesten. Ja, det er et oppgjør med kapitalismen. Derfor vil mange politisk interesserte lesere på høyresiden la være å kjøpe boken, fordi de vil tenke at dette er så forutsigbart. Det tenkte jeg også, men det er nok tvetydighet og allment krav om å ta ansvar, til at det er interessant, hele tiden. Også for mer liberalistiske lesere. Og du kan fint hoppe i boken, du trenger ikke lese alt, gitt at besøkene til alle de nevnte landene som ligger på den sørlige halvkule, er skåret over en lik lest. De fattige kommer til orde; hva spiser de, hva ville de gjerne spise, hva drømmer de om, hvordan har de det? Den ene tragiske livshistorien rulles opp etter den andre. Særlig kvinnenes. Ikke bare bor de i utsugersamfunn, men de må tåle patriarkatet, mennene som denger og slår. Og religionen. Og tradisjonen. Et helvetes herk.

Capparós er ingen romantiserende forfatter, som tenker at alt var bedre før i tiden. Tvert imot. Mye var ille. Og mye var verre. Han sier ja til modernisering, også innen jordbruket. Litt politisk ukorrekt? Han vil ikke tvinge småbønder til å forbli småbønder med hakke og spade. Han er ikke nødvendigvis mot genmodifisert organismer og frø. Og han går i clinch med det han oppfatter som Indias store anti-moderniseringsstemme, Vandana Shiva. Ja til modernisering, under forutsetning av utbyttedeling, er et av Capparós mantra. Ja til kulturell utvikling, nei til stagnasjon.

«Den helvetes afghanske kulturen», sa en skyldbetynget afghansk mann en gang i et dokumentarprogram jeg så på tv. En kvinnelig reporter hadde konfrontert ham med det miserable livet denne analfabeten hadde påført en ung jente på 12-13 år som han hadde giftet seg med. Han var 65 og ikke nødvendigvis interessert i giftemålet, men det var forventninger til ham fra omverdenen.  

I Capparós bok er det spesielt hinduismen som får gjennomgå, men ingen av de store tradisjonsbærerne slipper fri, hverken kristendommen eller islam.

Linken mellom dem og oss

Forfatteren vil etablere forbindelser mellom den fattigdommen vi ser i verden, som fører til sult, underernæring, stakkarslige liv og i verste fall tidlig død. Vi må etablere linken mellom fattiglemmen i Bihar i India med det at jeg i Oslo, eller du i Chicago eller du i London, lever et godt og fredelig liv. «Å etablere forbindelsene er et avgjørende opprør. Eller i det minste et lite skritt», skriver Capparós

Det er litt en smak av Orwells hovedperson Winston Smith i romanen 1984 her. Hans oppgjør var at han klarer å etablere linker, så usannsynlige og svake som de kan synes å være. Og da blir han en fare for systemet. Ingen er farligere for den orden som eksisterer enn du og jeg, om vi tør å utfordre. Kanskje drar jeg Capparós for langt her? Men det er vanskelig å la være. Han drar det langt selv, men jeg klarer, etterhvert, å fordøye alle argumentene hans. Jeg ser systemet bak alle enkeltskjebnene.

Et bilde går igjen flere steder, sommerfuglvinger som slår et sted, gir effekter et annet. Og ja, dette er en ‘mantrabok’. Journalistikkens svar på Van Morrison? Gjentagelse, som for å døyve smerte, eller for å frembringe en sinnstilstand. En tilstand av sinne. «Hvordan i helvete?»  «Hvordan i helvete klarer vi?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette?» «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer!?» Det at de sultne fortærer sin egen kropp i en håpløs kamp for å overleve, før de dør, unge. Og mellom disse gjentatte setningene argumenterer, krangler, og forteller forfatteren.

Han banker rett og slett inn sammenhenger. Vår velstand, deres armod. Ok. Sult handler om klasse. Ok. Derfor er Marx og hans utopier fortsatt viktige. Ok. Han har sett hesligheten der ute, speilet i medmennesker som sulter. En gedigen systemsvikt. Oljeimperialisen. Washington-konsensusen, med Verdensbanken i spissen, urettferdige handelsregler, og nå siste krone på verket, landran. Spekulasjon i fremtidig sult. Kanskje vi en dag bare dreper dem alle, det vil si den milliarden som lever på bunnen, dem markedet egentlig ikke har bruk for. Her er Capparós på sitt mest pesimistiske. «Vi lever i en tid uten fremtid.»

Hva er vår tids bærende idé?

Vi mangler en bærende politiske idé for vår tid, skriver Capparós. Det nærmeste vi kommer er markedet. Derfor går det til helvete, ifølge forfatteren. Jeg bøyer meg i støvet for denne skrivemesteren. Men jeg mener vi likevel må ta med oss det som er av (små) seire. For eksempel er FNs nye bærekraftsmål, som trer i kraft fra og med nå, meget ambisiøse i sitt fokus på sultbekjempelse, matsikkerhet og bærekraft. Jobbet frem i sitt ansikts sved, av tusenvis av organisasjonsmennesker, gjennom NGOs både i nord og sør, og en del ambisiøse og svært hardtarbeidende byråkrater. Capparós må gjerne blåse i den flotte mustasjen sin, men dette er del av virkeligheten også. Og så gjør han narr av Amartya Senn, kaller ham Amartya Frasemaker. Tja, tja. Enhver som skriver akademisk om sult vil fortone seg som frasemaker, opp mot Capparós journalistiske tilnærming. Sånn er det bare.

Det er to måter å se en halvfull flaske på, enten som, ja, nettopp, halvfull, eller som halvtom. Jeg går for det første, det er del av mitt politiske og sosiale prosjekt. Posibilismen. Det mulige. Litt a la en Hans Rosling. Og jeg har selv tråklet noen av de samme strøkene som Capparós har gjort i Dhakka i Bangladesh. Også i håpløse materielle forhold kan mye verdighet likevel finnes.  På den annen side, det har ikke vært forfatterens hovedmål, og da er det helt greit. Og Capparós har også noen konkrete forslag, for eksempel den såkalte Tobin-skatten, det vil si å ta noen promiller av internasjonale finanstransaksjoner for så å øremerke dem i anti-sultarbeidet. Det ville rekke langt. (Jeg har selv argumenter for det samme: https://www.youtube.com/watch?v=QyDZARgeAVQ)

 

Litt Hemingway og litt McCarthy

Oppsummert: Monomant, men subtilt og språklig lekende lett. Jeg lar meg forføre, fordi noe annet ville ha vært inhumant. Jeg tror på budskapet. Og jeg blir indignert, som Capparós. Men noe mer. Fordi han er forbannet. Jævlig forbannet. Han banner. Derfor banner jeg også. Fordi «det allment aksepterte», at milliarder av mennesker går sultne til sengs hver kveld, er uakseptabelt. Vi må rette blikket mot et mål, sier Capparós. Da kan ting skje. Ja, jeg lover. Jeg jobber i bransjen; inn og ut av organisasjoner som vil noe, politikk som vil noe, og skribent og forfattervirksomhet som vil noe. Jeg kommer selv snart med bok om mat og mening og sult og det menneskelige. Capparós har gitt meg mer glød.

Det er litt Hemingway og Corman McCarty over det hele; ingen unødig sentimentalitet, hardt og nådeløst. Og han gir Kahdi, Rahmati, Ramona og de andre stemme, på en måte jeg aldri har lest før. Jeg, som knapt vært annet enn vanlig sulten, i hele mitt liv. Jeg var eksotisk sulten en gang i Amazonas. Men gjennom litteraturen har jeg fått ny innsikt.

Takk Martín Caparrós for en helt nødvendig bok. Kunnskapen har jeg. Nå tørster jeg mer enn noen gang etter rettferdighet!

Publisert første gang i Ny Tid, 17.03.2016

25. apr, 2016

Jeg følger ikke med på NRKs historiske reality-suksess, Anno, hvor folk er hensatt til å leve i Fredrikstad rundt år 1700. Men på P2s program Ekko for en stund siden hørte jeg en interessant utlegning om hvordan det fysisk så ut i Norge på den tiden. Landskapet i store deler av Sør-Norge, var svært forskjellig, forteller en historiker. Store områder var så godt som avskoget. Eksporten til utlandet, til blant annet seilskutebyggere, hadde strippet landet for denne type vegetasjon. Vanlige borgere hadde neppe mye de skulle ha sagt. Dét er vesensforskjellig fra dagens situasjon. Dagens landskap har blitt demokratisert.

Det har jeg nettopp lært, ved at forskere fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har begått en bok som vil bli lest med interesse i mange hovedsteder og hos miljø- og interesseorganisasjoner. Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er helt fersk av året, fra det anerkjente britiske akademiske forlaget Routledge, med Karsten Jørgensen, Morten Clementsen, Kine Halvosen Thorén og Tim Richardson som redaktører. Det blir selvsagt ingen kioskvelter, til det er den for smal og akademisk, men boken er viktig i den videre utviklingen av norske og europeiske landskap.

Et nytt syn på landskap

Den europeiske landskapskonvensjonen ble signert i år 2000. I dag har40 europeiske stater ratifisert den. Norge var blant de aller første. Konvensjonen viser et paradigmatisk skifte i synet på landskap, fra å være en sektorinteresse til å gjelde en fellesarena hvor alle slags aktiviteter finner sted. Slik landskap defineres i konvensjonen er den et resultat av hvordan folk oppfatter et definert område, og dens karakter er et resultat av både naturlige og menneskelige faktorer. Det betyr, ifølge boken, at hele jordens overfalte er et landskap, og hvordan vi velger å se på det er med på å gi det verdier.

Det åpner for mange tolkninger. Betyr det at vi får mer varierte landskapstyper, eller fører dette til mer ensrettede landskap? Kanskje det siste, undrer forfatterne, men de ser likevel mest muligheter i konvensjonen.

Konvensjonen som sådant forplikter oss blant annet til følgende:

-          Vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket

-          Forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap

-          Bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater Gi befolkningen, lokale og regionale myndigheter og andre mulighet for å medvirke i landskapspolitikken

Og alt dette skal vi rapportere om, annet hvert år, til Europarådets konferanse om den europeiske landskapskonvensjonen. Fascinerende! Dette visste jeg virkelig ingen ting om, enn så opplyst en borger jeg mener meg å være. Takk og pris for bøker!

Takk til renessansen

Jeg skjønner nå at dette er en form for utvidet miljøvern, gitt at konvensjonen omfatter alle typer landskap; by-, og bygdelandskap, kyst- og fjell-landskap. Det kan være såkalte verdifulle landskap, ordinære landskap og landskap som kan trenge reparasjon. Konvensjonen tar ikke sikte på å hindre endringer, men heller å påvirke endringer i en retning folk ønsker seg. Og den legger særlig vekt på landskapet der folk bor og arbeider og der barn vokser opp.

I et kapitel som omhandler historiske påvirkninger, leser jeg at vi kan takke renessansen (igjen) for våre tanker om verdifulle landskap. Dette førte etter hvert til at verdens første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872. Ikke mange årene etter fikk vi Virunga nasjonalpark i det som i dag heter Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Belgisk Kongo. Det er grunnen til at det fortsatt er fjellgorillaer igjen der. Jeg har selv møtt en av dem i parken der nede. En fantastisk opplevelse. Noe godt la belgierne igjen etter seg.

Europa kunne ikke være dårligere. I 1959 skrev den østeriske geografen Walter Strzygowski boken EuropabrauchtNaturparke. Europarådet fattet interesse for problematikken. Et eget regionalt charter var i 1983 eksplisitt på at stater måtte se nøye på områder av stor naturlig vakkerhet, rike på kulturelle verdier og arkitektoniske kvaliteter.

Parker i byer fikk ellers sitt store gjennombrudd i det nittende århundre. Tankene fra den franske revolusjonen og Rousseau sto sterkt. Det ble en demokratisering av «rommet», og nye offentlige «møteplasser» oppsto gjennom aviser og kafeer. Og byparker, slik som Den engelske Park, åpnet i München i 1789. Jeg bor selv ved en engelske park, på Skøyen. En dose ville trær og spontanitet (i motsetning til franske parker) skulle vise toleranse og en skulle føle seg ‘emansipert’, som det het. Skulpturer hørte gjerne med og på den måten fikk en kultur med på turen, slik som i Vigelandsparken. Senere sto sport for en viktig del av parkanleggene, slik tennisbanene i Frognerparken og fotballbanene på Ekebergsletta viser.

I Oslo og andre europeiske byger fikk vi etter hvert også ‘hage-byer’ og grønne belter. Helse i det grønne, helse i spaserturen. London, min barndoms sommerby, er uovertruffen i så måte. Oslo, med sin plan for grønne korridorer fra 1934 er også verdt å skryte av. Naturen skulle hele sår skapt av sivilisasjonen. For egen del vil jeg legge til at med humle- og bieprosjekt, matdyrkeprosjekt som Majobo og urbant landbruk satt i system ved Norges største byggeplass, ved Sørenga, er storbyene våre i ferd med å gå inn i et hamskifte.

En påstand som kommer frem i boken antyder at natur i byen er viktig langt utover det økologiske, fordi det har en positiv effekt på folks moral. Sistnevnte må være vanskelig å måle, men er en positiv mulighet jeg som leser tar med meg.

Småhusplanen som viktig landskap

Boken har 17 kapitler, og har med eksempler fra landskapsforvaltning på Island, i Sveits og i Sverige, og et konkret eksempel fra Sarpsborg. Sistnevnte et eksempel på praktiske utfordringer i planlegging og gjennomføring. Noe er interessant for en vanlig legmann, noe ikke. Men for politikere, både på kommunalt og nasjonalt plan, er dette en viktig bok. Og for landskapsarkitekter og studenter.

Det mest lærerike for min del er å ha forstått at i dag skal ikke landskap bare være vakre av estetiske hensyn, men de må være bærekraftig, uavhengige av type landskap. Landskap er viktige for oss, både kulturelt, økologisk, miljømessig og fra kulturarvhensyn, for menneskelig velvære og som del av den europeiske identitet. Det er derfor det har vært viktig for Europarådet å få landskap inn i nasjonal lovgivning, som en essensiell komponent av folks omgivelser.

Landskap som et kontinuum, det ene går over i det andre og derfor er ulike landskapstyper, ikke minst i en by, så viktige. I et slikt perspektiv forstår jeg nå bedre hvorfor småhusplanen i Oslo er viktig. Det er ikke bare å arrangere valgkampturer for østkantbeboere for å se på de store hagene på vestkanten og så peke nese av rikingene. Hagene deres er også våre hager. De tar vare på kvaliteter, og på naturmangfold.

 

Landskap som strid

Landskap og vern er selvsagt ikke bare fryden og gammen. Det er strid. Skal for eksempel Oslo-marka ha «hellige» grenser? Eller skal noen områder ses mer på som overgangssoner, hvor aktivitet og tilrettelegging, for sport for eksempel, må tillates? Et kapitel argumenterer for det. Jeg er usikker, men jeg forstår at debatten er viktig.

Er våre landskap en menneskerettighet, spør en av forfatterne. Kanskje det? Uansett promoterer den europeiske landskapskonvensjonen mer kulturell diversitet, og mer folkelig deltagelse og flere avgjørelser der de berørte parter bor. Det kan bety flere konflikter. I alle fall i Norge. Rovdyr og bønders ønske om å beholde sitt (beite)landskap er et eksempel. I sin tid forsøkte også noen aktivist-bønder rovviltmeldingen stanset, med henvisning til nettopp landskapskonvensjonen.  

Boken Mainstreaming Landscape Through the European Landscape Convention er et godt stykke akademisk arbeid. Den bør leses av alle som jobber med landskap og arealplanlegging, men er du glad i dine næromgivelser er det mye å lære her og fundere over.

 Først på trykk i Ny Tid 17. mars 2016