Andrew's Corner

14. mai, 2018

Boken Ti Myter om Israel er rett og slett rystende lesning. Den er ‘et must’ for alle opptatt av Midtøsten, Israel, Palestina, demokrati, politikk, historie og menneskerettigheter. Mest av alt er den et varsko om hvor lett ‘sannhet’ skapes og ‘sannhet’ dør.

«Alle» har en eller annen formening om Israel-Palestina konflikten. Mange har sterke meninger. Hele solidaritetsinstitutt er bygd opp rundt narrativet om jødene som fikk sitt hjem, om landet uten folk, om de arabiske aggressorene og om Israel som det eneste demokratiet i et hav av despoter. Allianser er smidd i disse fortellingenes lange tråder. Mange andre konfliktlinjer har tilknytningspunkter til denne konflikten om en liten flis av et landområde, som strekker seg noen kilometer fra Middelhavet til Dødehavet.

Den nye bølgen historikere

Det er skrevet et helt hav av bøker om dette, fra alle slags synsvinkler. Nå kommer en bok oversatt til norsk av det som regnes som en av de tre store israelske stemmene blant de såkalte nye historikerne. Disse historikerne var blant de første som fikk tilgang på viktige arkiver fra en tid som lå svøpt i ulike nasjonalistiske tilblivelseshistorier, eller katastrofehistorier. Disse historikerne kom på banen like etter det første folkelige palestinske opprøret, kjent som intifadaen. Det var i 1987, da palestinske barn og ungdom kastet stein mot israelske tanks. Plutselig var bildet av den israelske David mot den arabiske Goliat ikke så lett å opprettholde.

Avi Shlaim, Benny Morris og Ilan Pappe utga alle i denne perioden kontroversielle og spennende bøker, som hver på sin måte avkledde først og fremst israelske myter. Shlaim viste i 1988, med kilder, at historiene om at alle araberstater hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, var et falsum. Kontroversielt var også at han påviste at Israel hadde søkt en fredelig løsning i den første krigen som oppsto.

Morris var om mulig enda tøffere, da han samme år (1988), igjen med solide kildebelegg, beviste at israelerne selv hadde drevet palestinerne på flukt under den første krigen, og at det ikke var deres egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte.

En aktivistisk professor

Også Ilan Pappe ga ut bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris, og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og det som videre skjedde var etnisk rensing. I ettertid har Morris og Pappa skilt lag. Morris mener at det som historisk skjedde kan forsvares og forklares. Pappe, derimot, har blitt mer aktivistisk og har klart valgt et politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. Nå bruker han sin historiske innsikt til å forklare, påvirke og forsøke å endre. Han er historiker, og aktivist. Det har han måtte betale dyrt for. Det ble umulig å fortsette som forsker ved universitetet i Haifa, og Pappa holder i dag til ved University of Exeter.

I motsetning til en del andre bøker om historie, er Ti myter om Israel svært lettlest. Men ikke misforstå: Den er ikke lettvint. Den er kildebelagt, og gjennomarbeidet. Boken er delt i tre hovedbolker. I den første, under overskriften Fortidens Feilslutninger, følger seks kapitler. Her gyver Pappe løs på det som nok for mange er kjent stoff, men som føles nytt og annerledes når jeg leser det i denne sammenhengen. Første myte som står for fall er at Palestina var et folketomt land. Men det var det jo ikke. Eller, som Pappe siterer fra en delegasjon med tidlige sionister: «Bruden er vakker, men gift med en annen mann.»

Jødene var et folk uten land’ er myte nr to, og kapittelet er en interessant gjennomgang av spesielt britiske interesser, og bibelfortolkninger. Tredje myte er Sionisme er jødedom’. Her gjengis en interessant utveksling av korrespondanse fra 1938, mellom filosofen Martin Buber, Israels senere første statsminister David Ben Gurion og den store indiske frihetshelten, Mahatma Gandhi. De to førstnevnte ønsket å bruke Gandhi for at han skulle støtte jødenes sak for å få et eget hjemland. Men Gandhi ville ikke det, og mente at en ikke kunne gjøre krav på et annet land basert på bibelske tekster, og at jøder og palestinere måtte leve i samme land, side om side.

Nådeløs historieforteller

Pappe er særdeles hardtslående når han omtaler de to neste mytene: ‘Sionisme er ikke kolonialisme’ og ‘Palestinerne forlot hjemlandet frivillig i 1948’. Dette er kjente påstander og stoff for mange, men likevel hjerteskjærende lesning. Pappe beskriver hvordan halvparten av de palestinerne som bor i Israel i 1948 forvises og presse bort, i det Pappe kaller etnisk rensning. Han dokumenter hvordan det også har foregått tvangsflytting av palestinere etter dette, og hvordan over 500 palestinske landsbyer ble jevnet med jorden.

Neste myte som avkles er i kapittelet ‘Seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Her var det meste nytt for min del. Pappe mener at israelske strateger her endelig fikk oppfylt det opprinnelige målet fra 1948, å få innlemmet resten av det historiske Palestina, men uten at palestinere fikk noen som helst rettigheter. Og slik akter Israel å holde situasjonen, ifølge Pappe.

Den kortere andre delen kalles Nåtidens feilslutninger, og tar for seg det Pappe kaller myten om Israel som det eneste demokratiet i Midtøsten, og Oslo-mytene, og Gaza-myten. Pappe avkler Israel demokratisk legitimitet, i alle fall sett på bakgrunn av behandlingen av landets minoritet nummer en, palestinerne. Når det gjelder Gaza, bruker Pappe sterke ord, og kaller det hele et stille folkemord.

Tredje og siste dele heter ‘Veien videre’, og her tar Pappe for seg det han kaller myten om at tostatsløsningen er eneste veien videre. Pappe går inn for en stat for alle, basert på allmenn stemmerett. Realpolitisk er noe slikt sannsynligvis lysår unna. Det betyr ikke at det moralsk hadde vært det riktige. Det gir ekstra tyngde at argumentene kommer fra en israelsk statsborger. Boken er livsnødvendig.

Et ambisiøst forlag

2017 var 100 års jubileet for Balfour-erklæringen og 70-års markeringen for FNs delingsplan for Palestina. Det var derfor god timing at det ambisiøse og svært aktive Solum Bokvennen Forlag fikk boken lansert under Saladin-dagene på Litteraturhuset i mars. Det var ikke en ledig plass å oppdrive da Pappe holdt foredrag. Dette er faktisk den første boken av Pappe gitt ut på norsk. Det er smått utrolig.

Dessverre er boken skjemmet av litt slapp oversettelse. Manus hadde stått seg på en ekstra gjennomarbeiding. Men når det er sagt: Stoffet er så spennende, så provoserende og så tankevekkende at du flyr gjennom sidene. I tillegg har forlaget tatt seg bryet med å inkludere et etterord, skrevet av Jørgen Jensehaugen, Førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Innlandet. Det er kort, poengtert og opplysende. Her blir Pappes forfatterskap satt inn i en større sammenheng, og det løfter hele boken. Alle forlag burde tenke slik, etter min mening. Kontekstualisering er et nyttig hjelpemiddel.

Ilan Pappe

Ti Myter om Israel

Solum Bokvennene, 2018

Første gang på trykk i Ny Tid, mai 2018 

 

10. des, 2017

Bhutankjennere, en bhutansk minister og jeg var blant flere til stede under den store feiringen i universitetets gamle festsal i oktober. Det var et flott og rikt jubileumsprogram, og jeg ble spesielt inspirert av samtalen «Doing the Impossible» mellom konferansier Nina Witoszek og Julia Kim som er seniorprogramrådgiver ved Senteret for brutto nasjonallykke i Bhutan (The Gross National Happiness Centre Bhutan).

Brutto nasjonallykke. Jeg synes Bhutan og deres idé om brutto nasjonallykke er spennende. Jeg oppfordret en gang daværende utviklingsminister Heikki Holmås til å inngå et forpliktende samarbeid mellom våre to land, med gjensidig læring.

I et kapittel i boken Gull eller grønne skoger (2016) snakker Eivind Hoff-Elimari med både høy og lav under et opphold i Bhutan. Han avkler myter og utopier, men med både respekt, et våkent øye og tilstrekkelig intellektuell avstand. Vi forstår at Bhutan slett ikke er noe lykkens Shangri-la, men at vi likevel kan ta med oss nyttig lærdom derfra.

NEW ZEALAND JOBBER MED ET VEKSTBEGREP SOM INNBEFATTER FINANSIELL, FYSISK, SOSIAL, MENNESKELIG OG NATURMESSIG KAPITAL.

Hovedproblemet med Bhutan er selvsagt tvangsflytting av landets nepalske minoritet. Det gir en vond smak i munnen og likner litt på et annet buddhistisk lands håndtering av egen minoritet (Myanmar og rohiyngaene). Begge deler er menneskelige tragedier.

Ulike vekstbegrep. Også andre land, som står nærmere våre egne idealer om menneskerettigheter, kan vi lære av. Hoff-Elimari nevner New Zealand, som har jobbet med et vekstbegrep som innbefatter både finansiell og fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital. Vekst etterstrebes, men en politikk som øker én form for kapital samtidig som den bryter ned en annen, anses som galt.

Alle samfunn (bortsett fra Bhutan og en del urfolksnasjoner) er utsatt for reklame en – organisert fremstilling av manglende tilfredsstillelse. Reklamen og sosiale medier driver utilfredsheten til nye høyder og er delansvarlig for vårt altfor store økologiske fotavtrykk. Men det kan vel vi som samfunn gjøre noe med?

Still spørsmål! Kanskje vi bør innføre borgerlønn for alle? Og bør vi ikke kreve at enhver norsk bedrift skal ha en tredelt bunnlinje – økonomisk, sosial og økologisk – som de er pliktige til å rapportere på?

Vi må tenke og spørre på nye måter i overgangen til den geologiske epoken vi nå går inn i. Det er mye økologisk lykke i et godt spørsmål!

Publisert i Ny Tid, 01.12.2017

21. aug, 2017

THE NATURE FIX
Why Nature Makes Us Happier, Healthier, and More Creative

Florence Williams
W.W. Norton & Company

Mange av oss sender ‘tweets’ fra sykkel- eller skiturene våre fra Nordmarka eller andre naturskjønne områder. Jeg gjør det i alle fall. Og jeg legger ut bilder av naturen med stor N, kanskje med sykkelen eller skituppene med. Og jeg skryter av at dette er gratis, dette gjør oss lykkelige, dette er helse og det er grønn resept i praksis. Jeg tror på det jeg selv skriver. Nå leser jeg at jeg har hatt rett, hele tiden.

Noen ganger kommer du over bøker som du skjønner kan endre måten vi ser verden på.  Budskapet de målbærer føles riktig for deg som leser, selvsagt fordi det bekrefter dine egne meninger og interesser. Det interessante blir derfor om de påstandene som fremmes kan sannsynliggjøres og etterprøves. Boken The Nature Fix. Why nature makes us happier, healthier, and more creative forteller Florence Williams oss nå det mange av oss tror vi vet: Å være ute i naturen gjør oss, og våre samfunn, godt.

Naturen, kulturens hjem

Dette er ikke nytt. Allerede i 1984 skrev sosialbiologen Edward O. Wilson boken Biophilia. Her fremmer han tesen om at mennesket har en hang til alt levende og til naturen, fordi vi kommer fra den.  Andre har hatt et filosofisk vinkling på naturen, som vår egen dypøkolog, Arne Næss, som i skrift og i praksis var opptatt av å gå inn i naturen, ikke ut i den. Hans venn, friluftsmannen Nils Faarlund, snakket om naturen som kulturens hjem.  Går vi enda lenger tilbake i tid, er naturens store talsmann Henry D. Thoreau, kjent for sitt år alene i amerikansk villmark, som avfødte boken Walden.

Florence Williams siterer Thoreau og andre, men hva skiller henne fra sine forgjengere? Først og fremst at hun vil formidle vitenskap. Hun allierer seg derfor med vitenskapsmiljøer. Wilsons biophila-hypotese har forblitt en interessant hypotese. Men nå begynner vi etter hvert å få en del studier og tidsserier som understøtter hypotesen. Med ny medisinsk teknologi er det lettere enn før å måle hva syns- lyd- og luktinntrykk gjør med oss. Det er også større interesse for temaet i en tiltagende urban verden. Forskningen er med andre ord internasjonal, og resultater fra ulike land og kulturer underbygger det allmenne i hypotesen.

Forfatteren nøyer seg derfor ikke bare med sekundære og amerikanske kilder, men drar rundt i verden på jakt etter forskerne som ligger lengst fremme i feltet. Hun tar blodprøver og hun drar på tur med elektroder festet til hodet og blir del av pågående eksperiment. Turen tar henne til Asia, Europa og eget kontinent.

Økt konsentrasjon, mer mindfulness

Forfatteren er ute i de store sypress-skogene i Sør-Korea og får innblikk i helbredelsesprogram for data- og mobilavhengige barn og unge. Hun måler hvordan lukt påvirker psyken, og det samme gjelder for lyd. I Skottland blir hun med når økoterapi tilbys psykisk syke, og i Vest-Virginia ser hun hvordan friluftsliv er viktig for barn med ADHD. I korte og morsomme kapitler viser forfatteren hvordan nærmere tilknytning til naturen er mye viktigere for vår evne til konsentrasjon og generell mindfulness enn vi tror, og at selv små mengder eksponering til det grønne forbedrer kreativitet og påvirker humør.

Kapitelet som tar for seg lydforurensing er tankevekkende. Vi responderer positivt på lyden av vind, vann og fugler. Mye av støyen rundt oss i hverdagen, derimot, stresser systemene våre mer enn vi forstår.  Men mest overraskende var innsikten jeg fikk i viktigheten av luktesansen vår. Aerosoler i eviggrønne skoger virker som mildt beroligende, samtidig som de stimulerer pusten. Å puste inn nitrogenoksyder i bytrafikken, derimot, er ren gift.

Norske friluftstradisjoner

Bare synet av vakker natur, en innsjø eller et fjell, skaper alfabølger i hjernen, og det virker beroligende på oss. Dag O. Hessen skrev i boken Natur – Hva skal vi med den (Gyldendal 2008) at St. Olavs Hospital høsten 2007 ble tildelt Norsk Forms hederspris, da hele 20 prosent av sykehusområdet ble avsatt til grøntareal, for potensielle helseeffekter. En studie av 166 postoperative hjertepasienter fra universitetssykehuset i Uppsala viste at de som fikk se naturbilder av vann satt opp mot abstrakte bilder, reagerte negativt på de sistnevnte, men med redusert blodtrykk og redusert behov for medisin ved naturbildene.

Williams reiser til Finland og finner forskning som viser at bare 5 timer ute i naturen i måneden vil ha positiv virkning på oss. Hun kunne like godt ha kommet til Norge, et land hvor mange fortsatt holder søndagsturen for hellig. I tillegg har vi ledende landskapsforskere som hevder at natur i byer bedrer folks moral. Erfaringer fra planteparseller på Grønland i Oslo viser at aktive grøntområder skaper nye møteplasser og roer sosiale spenninger.

Thoreau inn i hverdagen vår

Mennesket er født til å gå, og både kropp og sinn er tjent med den eksersisen fotturen gir, mener allerede omtalte Thoreau. I år har Pax Forlag markert Thoreau-jubileet med utgivelsen Til Naturen, om å gå og vandre. Her skriver han at han vil at vi skal stemme vårt sinn etter naturen, og lære å se det store i det lille og skjønnheten i den rekreerende naturen.  «Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen, for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig – jeg vil betrakte mennesket mer som en innbygger i naturen, eller som ett med den, enn som et medlem av samfunnet.»

Det er igjen tid for mer «vandring», i alle kanaler. Serier som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er nasjonaleiendom. Hurtigruta og (det svært saktegående) NSB har blitt internasjonale TV-suksesser. Romaner, som Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (Gyldendal 2011), av Thomas Espedal, får mye oppmerksomhet. Filmer som Grizzly Man (2005), Into the Wild (2007) og Mot naturen (2014) tar opp eksistensielle spørsmål, som kanskje er ekstreme, men de tangerer likevel Thoreaus univers og utfordrer oss.

Med Williams’ bok har vi nå fått vitenskapen på banen, og naturen har fått en viktig alliert. Men Williams er realistisk og ergo også opptatt av nærmiljøet vårt, parker og grøntområder. På den måten er hun en forfatter som også byplanleggere vil ha glede av å lese. Det kan være viktig i et land som vårt, hvor de store byene våre vokser raskt og hvor utbyggerinteresser raskt kan ødelegge grønne gleder. The Nature Fix er derfor en bok både for friluftelskere, søndagsturentusiaster, urbanister og politikere. Ikke minst helsepolitikere.

Publisert første gang i Ny Tid, 13.07.2017

12. feb, 2017

Romantiserer og estetiserer vi alvorlige spiseforstyrrelser? Litteraturkritiker Kathleen Rani Hagen. Hagen forteller i Klassekampen 8. februar om hvordan hun som anorektiker lette etter tips i Linnéa Myhres roman «Evig søndag». Hun anklager indirekte Myhre for estetisering av egen sykdom. Debatten har fortsatt i NRKs spalte Ytring. Men en slik estetisering er i så fall ikke ny. Det går en linje fra vår moderne spiseforstyrrelse til religiøse og filosofiske tanker om kropp og sjel.

Historien om oss er historien om det hungrende mennesket og om vår «sult». Sultfølelsen, i bred forstand, fører til et kontrollbehov som manifesterer seg i ulike spisemønstre, gjerne kledd i religiøse gevanter. Sultfølelsen er til stede når vi hungrer eller tørster etter rettferdighet. Ved å nekte å ta til oss næring sender vi et tydelig signal til omverdenen. Sultestreik blir et politisk våpen, raffinert gjennom Mahatma Gandhis kamp mot britene i India, mens selvsulting uten politisk motiv kan tolkes som det ultimate ropet om å bli sett.

 

Spiseforstyrrelser – et symptom på vår tid?

 

Den dualistiske og tvetydige holdningen vi har til tilværelsen og kroppen kan spores tilbake til Platon, Augustin og Descartes. Kroppen blir sett på som en brutal materiell innpakning for det indre, det egentlige selvet. For kirkefader Augustin er kroppen et fengsel, hvorfra sjelen forsøker å rømme. Men sjelen blir dratt med av kroppen, som blir fienden.

 Bare det at vi trenger mat, sier Platon, gjør at kroppen distraherer oss. Den blir et senter for alt som står i veien for kontroll. Vi må øve oss på undertrykke kroppens lyster og dens hunger. Bare slik kan vi nå innsikt og intellektuell uavhengighet. De fleste religioner ser også på fysisk sult som en metafor for spirituell sult. Å faste blir et uttrykk for en sult etter det guddommelige. Ved å kontrollere kroppen, får du fokus på Gud.

Det kan være mange positive sider ved religiøs fasting, men mye av det forsvant i middelalderen, forvrengt av menns seksuelle tvangsforestillinger. Fastekonseptet ble utvidet og nå het det seg at også jomfrudom krevde faste. En full mage stimulerte kroppen og kjønnsorganene, ifølge St. Hieronymus (347–420). Dette gjaldt også menn og munker, ettersom mat førte til seksuelle drømmer og nattlig uttømming.

Kirken var opptatt av helgener, og hellige mennesker skulle være åndelige idealer og veiledere for menigmann. Især for kvinner som ble utpekt som hellige, har nøysomhet i forbindelse med mat stått sentralt. Over halvparten av de kanoniserte, helliggjorte kvinnene hadde sykdom som det sentrale element i deres ry som hellige, hvor faste utgjorde den viktigste årsaken.

 

Victoriatidens eddiksvelgende piker

 

Det er en glidende overgang fra middelalderens religiøst betingede fasting til identitetsprosjektet som ble utbredt blant engelske middelklassejenter i viktoriatiden. Disse jentene skulle være slanke, «behagelige» å se på og nærmest aseksuelle. Intelligens, sensitivitet og (religiøs) moral sto høyt i kurs. Ikke minst var det viktig å kunne kontrollere appetitten. Rundt år 1900 nådde disse idealene et høydepunkt, og det ble stadig rapportert om unge jenter som svelget eddik for å unngå å legge på seg. Kvinner skulle på denne tiden helst ikke bli observert mens de spiste, i alle fall ikke mye mat, og særlig ikke kjøtt. Det ble sett på som frastøtende, og knyttet til seksualitet og tap av kontroll. Kontroll over spisingen ble derfor et barometer på unge jenters moralske status.

Var disse middelklassejentene redde for å vokse opp, bli modne og seksuelt reproduserende når de valgte å forbli i en slags Peter Pan-tilstand? Mange opplevde puberteten som truende, der normal kroppslig endring føltes som å bli fanget i heslig kvinnelig fett. Andre igjen nektet å gå inn i mødrenes underdanige rolle. Kvinnelig perfeksjon og moralsk opphøydhet gjorde derfor appetittfornektelse til et viktig element i disse kvinnenes identitetsutvikling.

 

Det moderne selvets kontrollbehov

 

Men i dag er vi jo helt frie? Jenter kan gjøre det samme som gutter, det er langt færre kontrollerende mekanismer. Sinnets irrganger finner likevel nye veier. Vi kan se det som del av et større kontinuum, der moderne «faste» manifesteres via fenomenet «tynnspirasjon», knyttet til trening og ’fitness’. Det dreier seg fortsatt om kontroll, på vegne av noe «større».

I dag må unge kvinner, og stigende grad unge menn, leve opp til de nye ikonene i form av kjendisene. I tillegg, gjennom nye kommunikasjonsformer, må de også holde tritt med vennene sine, oppdatering for oppdatering. I sosiale medier er skillene mellom’ tynnspirasjon’ og ’fitspirasjon’ stadig mer utydelige: Bilder av magre modeller blandes med muskler, sunn mat og svette kropper er overalt.

Sommeren 2015 ble Finn Skårderud beskyldt av Hilde Sandvik, daværende kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, for å forherlige selvsultingens vesen ved å bruke sykdommen som «råstoff for en romantikk». I kommentaren med tittel «Forføreren» gikk hun hardt ut mot Skårderud og hans da ett år gamle behandlingsinstitusjon for personer med spiseforstyrrelser, Villa Sult i Oslo. «Det siste året har jeg tenkt: Hva om det Skårderud gjør er farlig?» spurte Sandvik.   I sitt tilsvar skrev Skårderud at han mener spiseforstyrrelser kommuniserer med samtidskulturen, og at kulturhistoriske perspektiver på selvsult, overspising og renselse derfor er relevante. Han mente seg utsatt for et karakterdrap.

Debatten og utvekslingen av perspektiv rundt dette komplekse problemet er viktig. Nyere forskning antyder at spisseforstyrrede personer kan være født med en biologisk disposisjon. Fortiden har med andre ord mye å svare for. Håpet må være at en slik kunnskap kan gi nye behandlingsmetoder, og medisiner. Å flytte hele kulturen, også via litteraturen, kan vise seg vanskeligere enn vi trodde, så lenge selvsulting blir sett på som noe åndelig.

 

 

15. nov, 2016

Hvordan har det vi spiser, hvordan vi spiser det og hvordan vi skaffer oss det vi spiser, endret både historien og oss? Hvilke kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende befolkning?

Frontene i dagens debatt er steile, men mulighetene er mange. I denne boken går forfatter Andrew P. Kroglund i sporet til det sultne mennesket – og søker etter svar og forståelse gjennom gransking av hva historikere, forskere og meningsbærere kan si oss både om fortiden og fremtiden.

Første gang vi tok i bruk ild for å tilberede mat, var vi aper. Da måltidet var over, var vi blitt mennesker. Rundt bålet la vi grunnlaget for familier og fellesskap. Siden forlot vi savannen og fulgte storviltet. Vi forsynte oss grovt og sto i fare for å utrydde våre næringskilder. Men ved å lese naturen lærte vi å dyrke jorden, og gjennom ekspansjon ble matkulturen global. Mat skapte sivilisasjoner, og mangelen på mat brøt dem ned.

Samtidig har mennesket alltid hungret etter mening. Vi faster for å oppnå åndelighet, og sulter for å få kontroll. Kostholdsekspertene er våre nye guruer, og matindustrien forfører oss. Mat, og vår holdning til mat, har endret historien, og vil fortsette å endre den. Hvordan
kommer det vi spiser, til å se ut og påvirke oss i fremtiden? En ny matrevolusjon pågår nå.

I Kniv, sjel og gaffel følger jeg linjene fra urtiden til dagens ernæringsdebatter.