Andrew's Corner

11. apr, 2019

Et åpent hus

Grønland kirke 150 år

Lars Martin Dahl og Tomm Kristiansen (red.)

Press

 

Grønland kirke har speilet indremisjon, klassekamp, nasjonalisme, brobygging og inkluderende kristendom gjennom 150 år. En praktfull coffee-table bok beretter om drama og hverdag, bak en fasade mange av oss ikke kjenner.

Så er jeg her da; utenfor «Østkantens katedral». Det tar meg noen minutter å gå rundt det som i volum er Oslos største kirke, med sitteplass til over 1300 personer. Like bortenfor ser jeg det grimme Politihuset. I gamle dager ville jeg kanskje ha hatt fjordutsikt fra kirkebakken. Men det nye Bjørvika har satt en effektiv stopper for det.

Grønland kirke er bare en av over 100 ulike kirker i Oslo. Hva er så spesielt med denne ene, spør jeg meg selv, i det jeg begynner å bla i denne påkostede utgaven, og dens fire hoveddeler. Den er et samarbeid mellom Gamlebyen og Grønland menighet, og «et åpent hus» er overskriften for jubileumsåret 2019. Alle de ulike skribentene har en tilknytning til bydelen og skal i teksten sin inkludere ordparet «Grønland» og «kirke».

Enerhaugen, fra slum til OBOS

Del en viser oss Grønland som Oslos smeltedigel nummer en. Denne innfartsåren til byen ble raskt et lettere forslummet området. Folk bodde trangt og trekkfullt og sykdom og småkriminalitet var gjengangere. Småhusbebyggelsen på Enerhaugen ble «berømt». Forholdene var så dårlige at trehusene etter hvert ble jevnet med jorden, og store, nye OBOS-blokker kom i stedet. I et folkehelseperspektiv utvilsomt et fremskritt.

Den romantiske siden av tilværelsen lever videre i den bittersøte Enerhaugsvisa, om livet der og den gode Maja. Det «blomstra og det jubla», og «det kveldes og det ringes» på Enerhaugen. Den vakreste Oslo-visa noensinne? Noen av husene derfra kan besøkes på Folkemuseet. Alltid populært for barna.

Heldigvis ble ikke alle Oslos trehusområder jevnet med jorden. Jeg har selv hatt gleden av å bo på Rodeløkka, et av de stedene man klarte å rehabilitere og bevare.

Historiske kamparenaer

Historiker og kantor i Grønland kirke, Olav Rune Ekeland Bastrup, skriver det bærende, historiske kapitelet i bokas andre del, «En koloss til Guds ære». Det er lærerikt, dyptpløyende og interessant. Kirken ble bygd i 1869 av to tyske kjendisarkitekter, som var involvert i det meste av det som skjedde i byen på den tiden. De laget også tegningene til Grønland Brannstasjon og Grønland folkeskole, og dette utgjorde et helhetlig arkitektonisk uttrykk.

Historien rundt de store sosial kampsakene i Norge på atten og nittenhundretallet er spennende lesning. Det er kamp mellom den radikale arbeiderbevegelsen og kirken på Grønland. Kirken er moralistisk, mens deler av arbeiderklassen drukner sine sorger. Skal det være kirkelig veldedighet eller sosialdemokratisk reform som skal frelse folket? Historiske navn trer frem for oss og blir til levende mennesker.

Og skulle du ha behov for «timeout», så er boken full av flotte samtidsfoto, tatt av Magne Geir Bøe. I tillegg er det et vell av historiske bilder, med små og forklarende tekster. Boken, på knappe 200 sider, er et «must» for alle som bor på Grønland, men også for engasjerte, historieelskende lesere.

Legfolk og prester

I del tre, hvor ulike skribenter får boltre seg, falt jeg pladask for forfatter Linn Stalsbergs kapittel «Uten Gud i Guds hus». Ateisten Stalsberg skriver engasjert om kirkens sosiale arbeidet, og sin egen plass i det. Også journalist Åse Brandvold har et rørende bidrag om hverdagen for hennes minoritetshvite barn i det multietniske byrommet Grønland. I et annet kapittel signert henne, forteller hun en sterk historie om en innvandrerfamilie. Datteren blir bortført til Irak. I kirkerommet i Grønland kirke samles familien igjen, mange år etterpå. Dette er også del av hverdagen på Grønland.

Prestene i Grønland kirke er viet en egen del. Tiden rundt andre verdenskrig og nazifiseringen er spennende lesning. Vi får også et portrett av den modige presten i «getto-Grønland» gjennom mer enn 25 år, Rune Behring. Han gikk opp mange nye spor i møtet med Grønlands muslimske befolkning. Kjendisprest Sunniva Gylver skriver godt og engasjert om sine Grønlands-erfaringer.

De andres blikk?

Min eneste lille kritiske innvending mot boken måtte være dette: Hvor er bidraget fra en av de «andre», fra moskémiljøet eller fra innvandrermiljøet, som kunne ha gitt sitt bidrag til «vurderingen» av Grønland kirke og dens rolle i nærmiljøet? Ikke på grunn av politisk korrekthet. Det ville være uinteressant. Men et muslimsk blikk på Grønland kirke hadde vært spennende. Men det ble kanskje for krevende å få til i praksis?

Jeg kunne også ha ønsket meg et lite kart over bydelen, som viser grensedragningene mellom Grønland, Tøyen, Gamle Oslo osv. Men dette er bare småplukk. Forlaget Press leverer nok en gang et solid stykke håndverk, som treffer både hjertet og hjerne.

Jeg har bodd i Oslo i over 30 år. Men det måtte en bok til før jeg dro ned til Grønland for å se med et nytt blikk på mangfoldet. Til slutt sto jeg der ved «katedralen». Den er fortsatt et viktig knutepunkt for noen av bydelens borgere. Og den er utvilsomt et viktig kompass i et flerkulturelt byrom.

Først publisert i Vårt Land 3. april 2019

 

 

 

28. sep, 2018

Hva skal vi svare våre barn?

Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig

Dreyer Forlag 2018

 

«Vi trenger ikke mer håp akkurat nå». Det sa 15 år gamle Greta Thunberg til Morgenbladets Hanne Østli Jakobsen, like før det svenske riksdagsvalget. Hun ble kjendis da hun streiket i tre uker, fra skolestart til valgdagen, 9. september. Hun krevde handling. Selv sluttet hun å fly for tre år siden, som hun sier. Hun har neppe lest Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willigs bok Hva skal vi svare våre barn? Men hun gjør nettopp det forfatterne vil at alle vi andre også skal gjøre: få ut fingeren, ta ansvar, endre livsstil og derved avskaffe kapitalismen/forbrukerkulturen. Intet mindre. Personlig har jeg aldri lest et mer rystende kampskrift. Og motforestillingene veller opp i meg.

Kort fortalt er filosofen Vetlesens og hans danske kollega, sosiologen Willigs, bok et følelsesladet, og vel argumentert forsvar for ansvarliggjøring av oss som borgere. Den minner litt om Stéphane Hessels mye omtalte kampskrift fra 2010 Bli Sint!. Den tyskfødte franske diplomaten Hessels lille bok var en oppfordring til alle unge om å tørre å tro at verden kan forandres til det bedre - og at vi må stå opp for det vi tror på. Men mens Hessels kampskrift er grunnleggende optimistisk, er Vetlesens og Willligs mer pessimistisk.

Fanget i et strukturelt jerngrep

Vetlesen og Willig bruker et bilde fra eldre tiders danske fangstkultur, hvor ender blir lurt inn i kanaler og ruser de ikke kommer ut av igjen. Forfatterne bruker dette når de postulerer 9 moderne ruser (og kapitler), hvor vi som art er fanget og ikke kommer oss fri igjen. Vi er, for eksempel, fanget i sosiale mediers vold, i teknologioptimisme, i rovdrift både på ytre og indre natur, i intetsigende forbruk, i bruken av fossilt brensel og i falsk optimisme.

Selv om jeg ikke klarer å dele forfatternes gjennomgående pessimisme, nøler jeg ikke et øyeblikk med å anbefale boken. De 150 sidene er velskrevne, logisk oppbygde og er ment å provosere, for å få oss til å reagere. Indirekte rettes en harmdirrende pekefinger mot meg og mine livsvalg. «Også du er skyldig!».

Akademias nye varslere

Filosofene tolker verden på ulikt vis, men det som gjelder er å forandre den, sa Marx i en av sine skrifter. Forfatterne har gjort seg ferdig med å tolke verden. De vil endre den. De har derfor påtatt seg rollen som varslere. Det holder ikke lenger å sitte på sitt kontor og tolke virkeligheten fra kl. 9 – 4, skrive de. Aktivistene Vetlesen og Willig blir en blanding av opplysningstid og bibelens gamle profeter. Det er både «fire and fury», og sorg, som strømmer fra deres penn.

Det er selvsagt fristende å avfeie Vetlesen og Willig, ved å peke på den britiske forfatteren og professoren Mike Hulme, og hans innflytelsesrike bok fra 2007, Why we disagree about climate change. Hulme forklarer hvordan vi forstår klima- og miljøspørsmål ut ifra urgamle og fellesmenneskelige narrativer. Et av dem er apokalypse-fortellingen, som er et bilde vi alle har med oss, og en annen er den om hvordan vi ble drevet ut av en paradisisk tilstand, og inn i elendighet.  Vetlesen og Willigs verdensbilde passer godt inn i begge disse rammefortellingene.

Våre ungdommer; både heldige og uheldige

Men grunnen til at boken er interessant, er fordi den lykkes med å være en oppdatert sivilisasjonskritikk.  Forfatternes grunnpremiss er at dagens dansk-norske ungdommer er kjempeheldige som er født inn i to av verdens beste samfunn. Samtidig vil våre ungdommer i løpet av sin levetid oppleve at livsbetingelsene på kloden reverseres så totalt, at de ikke vil ha noen mulighet til å rette opp i dem. Og vi, som voksne, har skylden. Vi har gjort mening til et spørsmål om å delta i den forbrukskarusellens som konstituerer det moderen samfunnet, på en slik måte, at også de unge er fanget i denne fellen. Det er ingen vei tilbake. De er fanget i rusen.

De unge er særlig utsatt gjennom dagens sosiale medier. Personlig er jeg sjeleglad for å være født og oppvokst i en tid uten både facebook og instagram. Forfatterne skriver godt om avhengigheten som blir våre barn til del. Perspektivet videreføres i et senere kapitel om det å være fanget ved at vi nå alltid er tilgjengelige; vi er alltid på jobb. Dette sliter på psyken uten at vi merker det, før det kanskje er for sent og vi sitter der utbrente.

Ingen teknologioptimisme

Vår frykt for miljø- og klimakatastrofer og vårt fortsatte begjær etter sublim luksus, er en kombinasjon som er dømt til suksess, skriver forfatterne, før de nærmest gjør litt narr av teknologioptimister som Elon Musk. Personlig finner jeg ikke min lavkapasitet-Leaf særlig luksuriøs. Jeg velger derfor å heie på Zeros optimistiske fremtidsvyer akkurat her.

Vi lever falske liv, skriver forfatterne, og vi ser nå at antallet klimaflyktninger øker voldsomt, og krig og konflikt tiltar på grunn av klimaendringer. Jeg har selv gjennom mange år som utviklings- og miljøaktivist skrevet liknende ting, i embetes medfør. Men sannheten er likevel at dette bildet ikke er entydig. PRIO er en (modig?) motstemme, og viser ved empirisk arbeid at det er færre konflikter enn før, og at det er lite empiri på klimaflyktninger. Tørke i Syria og andre steder, kan kanskje ha vært medvirkende årsaker til opprører mot Asad. Men hovedårsaken var manglende demokrati, og regelrett undertrykking. Spør du en venezuelaner, en roinga, en palestiner, en malier osv, vil de alle svare at despoti og manglende demokrati er deres største problem. Klimaendringer kommer langt ned på listen.

Symbolet Karl-Eirik Schøtt-Pedersen

Forfatterne har noen herlige oneliners, som hadde vært perfekte på twitter, slik som denne: «Der man griller kjøtt, vil man til slutt også selv bli grillet.» Men den som virkelig grilles i et eget kapittel om hvordan vi er fanget i ruse av fossilt brensel, er direktøren for Norsk Olje og Gass, Karl-Eirik Schøtt-Pedersen. Han blir symbolet på norsk selvbedrag, når han argumenterer for at norsk videreutvikling av fossile brensel er det som skalt til for at verden kan oppfylle målene om bærekraft.

Schøtt-Pedersen fremstiller norsk olje/gass som renere enn andres, og hevder at om vi ikke utvinner dette kommer det mer kull på markedet. Uansett trenger verden mer energien, fordi det monner for lite med alternative kilder. I tillegg har Schøtt-Pedersen vært med og etablert et eget ungdomspanel, der slagordet er «ingen olje, ingen velferd». Her mener forfatteren at verden snus på hode og at det hele er utformet som «…et rent utpressingsmiddel overfor en hel generasjons av unges ansvarsfølelse og tro på fremtiden».

Nordic Noir

Budskapet blir at vi må gå i oss selv. Vi kan ikke la være å ta ganske entydige vitenskapelige rapporter på alvor. Erkjennelse vil derved føre til motstand. Våre forbruksvalg vil også kunne endre strukturer, på sikt. De to forfatternes kritiske teori har ført til forbruks- og personlige endringer hos dem selv, primært på transport og matfronten, blant annet på antallet ukentlige kjøttmiddager. Atferd former holdninger. Beskrivelsen av småvansker med dette, er sympatisk.

Til syvende og sist berører boken, fordi den er basert på vitenskap, som så omsettes til følelse, og til det forfatterne beskriver som «kjærlighet og raseri». De vil ekstraktivismen til livs; primært når det gjelder fossilt, oppdrett og jordbruk. Danmark-Norge beskrives her som «partners in crime». Norge er storprodusent av olje, og Danmark forbruker enorme mengder fossilt, med verdens største containerskipsflåte. Danmark er en masseprodusent av svin, og Norge av oppdrettslaks, og begge bidrar til det forfatterne kaller et «økologisk holocaust». Som glade konsumenter, er vår indre alarmberedskap satt ut av drift. Men dette går ikke lenger, skriver forfatterne. «Vi skal avlevere en bedre verden til våre barn enn den vi fikk overdratt. Det er en plikt, ikke et forbruksvalg.»

En ny type frihet

Vi må lære oss å utsette den vanlige behovstilfredsstillelsen kapitalismen har gitt oss, mener forfatterne. Det vil gi oss en ny type frihet. Det vil gjøre at vi vil kjenne oss selv bedre, og ikke minst: vi vil kjenne oss selv i naturen. Dette er en fin form for dypøkologi, slik jeg leser det.

For egen del, har jeg både et under gjennomsnitt kjøttforbruk og en dårlig elbil. Charterturer til Thailand har aldri vært noe tema. Men jeg forbeholder meg likevel retten til å være optimist. Noe annet klarer jeg ikke. Jeg tror ikke dommedag er så nær som forfatterne av denne boken vil ha det til. Naturen er der, fortsatt, og vil gi meg glede, også med mindre snørike vintre og flere grantrær i høyfjellet. Gleden ved å eksistere tar ingen fra meg, ei heller Vetlesen og Willig. Men, når det er sagt: boken deres vil jeg sørge for at ligger under mange juletrær i år.

Hanne Østli Jacobsens intervjue med den svenske jenta Greta Thunberg avsluttes med følgende konklusjonen fra 15-årige Greta: «Heller enn å uroe seg for mye for hvordan fremtiden eventuelt kan bli så skal man forsøke å forandre den. Så blir den bedre.»

Det er nok et svar både Vetlesen, Willig og jeg kan leve godt med.

Denne teksten sto først på trykk i nettmagasinet Energi og klima, september 2018

14. mai, 2018

Boken Ti Myter om Israel er rett og slett rystende lesning. Den er ‘et must’ for alle opptatt av Midtøsten, Israel, Palestina, demokrati, politikk, historie og menneskerettigheter. Mest av alt er den et varsko om hvor lett ‘sannhet’ skapes og ‘sannhet’ dør.

«Alle» har en eller annen formening om Israel-Palestina konflikten. Mange har sterke meninger. Hele solidaritetsinstitutt er bygd opp rundt narrativet om jødene som fikk sitt hjem, om landet uten folk, om de arabiske aggressorene og om Israel som det eneste demokratiet i et hav av despoter. Allianser er smidd i disse fortellingenes lange tråder. Mange andre konfliktlinjer har tilknytningspunkter til denne konflikten om en liten flis av et landområde, som strekker seg noen kilometer fra Middelhavet til Dødehavet.

Den nye bølgen historikere

Det er skrevet et helt hav av bøker om dette, fra alle slags synsvinkler. Nå kommer en bok oversatt til norsk av det som regnes som en av de tre store israelske stemmene blant de såkalte nye historikerne. Disse historikerne var blant de første som fikk tilgang på viktige arkiver fra en tid som lå svøpt i ulike nasjonalistiske tilblivelseshistorier, eller katastrofehistorier. Disse historikerne kom på banen like etter det første folkelige palestinske opprøret, kjent som intifadaen. Det var i 1987, da palestinske barn og ungdom kastet stein mot israelske tanks. Plutselig var bildet av den israelske David mot den arabiske Goliat ikke så lett å opprettholde.

Avi Shlaim, Benny Morris og Ilan Pappe utga alle i denne perioden kontroversielle og spennende bøker, som hver på sin måte avkledde først og fremst israelske myter. Shlaim viste i 1988, med kilder, at historiene om at alle araberstater hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, var et falsum. Kontroversielt var også at han påviste at Israel hadde søkt en fredelig løsning i den første krigen som oppsto.

Morris var om mulig enda tøffere, da han samme år (1988), igjen med solide kildebelegg, beviste at israelerne selv hadde drevet palestinerne på flukt under den første krigen, og at det ikke var deres egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte.

En aktivistisk professor

Også Ilan Pappe ga ut bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris, og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og det som videre skjedde var etnisk rensing. I ettertid har Morris og Pappa skilt lag. Morris mener at det som historisk skjedde kan forsvares og forklares. Pappe, derimot, har blitt mer aktivistisk og har klart valgt et politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. Nå bruker han sin historiske innsikt til å forklare, påvirke og forsøke å endre. Han er historiker, og aktivist. Det har han måtte betale dyrt for. Det ble umulig å fortsette som forsker ved universitetet i Haifa, og Pappa holder i dag til ved University of Exeter.

I motsetning til en del andre bøker om historie, er Ti myter om Israel svært lettlest. Men ikke misforstå: Den er ikke lettvint. Den er kildebelagt, og gjennomarbeidet. Boken er delt i tre hovedbolker. I den første, under overskriften Fortidens Feilslutninger, følger seks kapitler. Her gyver Pappe løs på det som nok for mange er kjent stoff, men som føles nytt og annerledes når jeg leser det i denne sammenhengen. Første myte som står for fall er at Palestina var et folketomt land. Men det var det jo ikke. Eller, som Pappe siterer fra en delegasjon med tidlige sionister: «Bruden er vakker, men gift med en annen mann.»

Jødene var et folk uten land’ er myte nr to, og kapittelet er en interessant gjennomgang av spesielt britiske interesser, og bibelfortolkninger. Tredje myte er Sionisme er jødedom’. Her gjengis en interessant utveksling av korrespondanse fra 1938, mellom filosofen Martin Buber, Israels senere første statsminister David Ben Gurion og den store indiske frihetshelten, Mahatma Gandhi. De to førstnevnte ønsket å bruke Gandhi for at han skulle støtte jødenes sak for å få et eget hjemland. Men Gandhi ville ikke det, og mente at en ikke kunne gjøre krav på et annet land basert på bibelske tekster, og at jøder og palestinere måtte leve i samme land, side om side.

Nådeløs historieforteller

Pappe er særdeles hardtslående når han omtaler de to neste mytene: ‘Sionisme er ikke kolonialisme’ og ‘Palestinerne forlot hjemlandet frivillig i 1948’. Dette er kjente påstander og stoff for mange, men likevel hjerteskjærende lesning. Pappe beskriver hvordan halvparten av de palestinerne som bor i Israel i 1948 forvises og presse bort, i det Pappe kaller etnisk rensning. Han dokumenter hvordan det også har foregått tvangsflytting av palestinere etter dette, og hvordan over 500 palestinske landsbyer ble jevnet med jorden.

Neste myte som avkles er i kapittelet ‘Seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Her var det meste nytt for min del. Pappe mener at israelske strateger her endelig fikk oppfylt det opprinnelige målet fra 1948, å få innlemmet resten av det historiske Palestina, men uten at palestinere fikk noen som helst rettigheter. Og slik akter Israel å holde situasjonen, ifølge Pappe.

Den kortere andre delen kalles Nåtidens feilslutninger, og tar for seg det Pappe kaller myten om Israel som det eneste demokratiet i Midtøsten, og Oslo-mytene, og Gaza-myten. Pappe avkler Israel demokratisk legitimitet, i alle fall sett på bakgrunn av behandlingen av landets minoritet nummer en, palestinerne. Når det gjelder Gaza, bruker Pappe sterke ord, og kaller det hele et stille folkemord.

Tredje og siste dele heter ‘Veien videre’, og her tar Pappe for seg det han kaller myten om at tostatsløsningen er eneste veien videre. Pappe går inn for en stat for alle, basert på allmenn stemmerett. Realpolitisk er noe slikt sannsynligvis lysår unna. Det betyr ikke at det moralsk hadde vært det riktige. Det gir ekstra tyngde at argumentene kommer fra en israelsk statsborger. Boken er livsnødvendig.

Et ambisiøst forlag

2017 var 100 års jubileet for Balfour-erklæringen og 70-års markeringen for FNs delingsplan for Palestina. Det var derfor god timing at det ambisiøse og svært aktive Solum Bokvennen Forlag fikk boken lansert under Saladin-dagene på Litteraturhuset i mars. Det var ikke en ledig plass å oppdrive da Pappe holdt foredrag. Dette er faktisk den første boken av Pappe gitt ut på norsk. Det er smått utrolig.

Dessverre er boken skjemmet av litt slapp oversettelse. Manus hadde stått seg på en ekstra gjennomarbeiding. Men når det er sagt: Stoffet er så spennende, så provoserende og så tankevekkende at du flyr gjennom sidene. I tillegg har forlaget tatt seg bryet med å inkludere et etterord, skrevet av Jørgen Jensehaugen, Førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Innlandet. Det er kort, poengtert og opplysende. Her blir Pappes forfatterskap satt inn i en større sammenheng, og det løfter hele boken. Alle forlag burde tenke slik, etter min mening. Kontekstualisering er et nyttig hjelpemiddel.

Ilan Pappe

Ti Myter om Israel

Solum Bokvennene, 2018

Første gang på trykk i Ny Tid, mai 2018 

 

10. des, 2017

Bhutankjennere, en bhutansk minister og jeg var blant flere til stede under den store feiringen i universitetets gamle festsal i oktober. Det var et flott og rikt jubileumsprogram, og jeg ble spesielt inspirert av samtalen «Doing the Impossible» mellom konferansier Nina Witoszek og Julia Kim som er seniorprogramrådgiver ved Senteret for brutto nasjonallykke i Bhutan (The Gross National Happiness Centre Bhutan).

Brutto nasjonallykke. Jeg synes Bhutan og deres idé om brutto nasjonallykke er spennende. Jeg oppfordret en gang daværende utviklingsminister Heikki Holmås til å inngå et forpliktende samarbeid mellom våre to land, med gjensidig læring.

I et kapittel i boken Gull eller grønne skoger (2016) snakker Eivind Hoff-Elimari med både høy og lav under et opphold i Bhutan. Han avkler myter og utopier, men med både respekt, et våkent øye og tilstrekkelig intellektuell avstand. Vi forstår at Bhutan slett ikke er noe lykkens Shangri-la, men at vi likevel kan ta med oss nyttig lærdom derfra.

NEW ZEALAND JOBBER MED ET VEKSTBEGREP SOM INNBEFATTER FINANSIELL, FYSISK, SOSIAL, MENNESKELIG OG NATURMESSIG KAPITAL.

Hovedproblemet med Bhutan er selvsagt tvangsflytting av landets nepalske minoritet. Det gir en vond smak i munnen og likner litt på et annet buddhistisk lands håndtering av egen minoritet (Myanmar og rohiyngaene). Begge deler er menneskelige tragedier.

Ulike vekstbegrep. Også andre land, som står nærmere våre egne idealer om menneskerettigheter, kan vi lære av. Hoff-Elimari nevner New Zealand, som har jobbet med et vekstbegrep som innbefatter både finansiell og fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital. Vekst etterstrebes, men en politikk som øker én form for kapital samtidig som den bryter ned en annen, anses som galt.

Alle samfunn (bortsett fra Bhutan og en del urfolksnasjoner) er utsatt for reklame en – organisert fremstilling av manglende tilfredsstillelse. Reklamen og sosiale medier driver utilfredsheten til nye høyder og er delansvarlig for vårt altfor store økologiske fotavtrykk. Men det kan vel vi som samfunn gjøre noe med?

Still spørsmål! Kanskje vi bør innføre borgerlønn for alle? Og bør vi ikke kreve at enhver norsk bedrift skal ha en tredelt bunnlinje – økonomisk, sosial og økologisk – som de er pliktige til å rapportere på?

Vi må tenke og spørre på nye måter i overgangen til den geologiske epoken vi nå går inn i. Det er mye økologisk lykke i et godt spørsmål!

Publisert i Ny Tid, 01.12.2017

21. aug, 2017

THE NATURE FIX
Why Nature Makes Us Happier, Healthier, and More Creative

Florence Williams
W.W. Norton & Company

Mange av oss sender ‘tweets’ fra sykkel- eller skiturene våre fra Nordmarka eller andre naturskjønne områder. Jeg gjør det i alle fall. Og jeg legger ut bilder av naturen med stor N, kanskje med sykkelen eller skituppene med. Og jeg skryter av at dette er gratis, dette gjør oss lykkelige, dette er helse og det er grønn resept i praksis. Jeg tror på det jeg selv skriver. Nå leser jeg at jeg har hatt rett, hele tiden.

Noen ganger kommer du over bøker som du skjønner kan endre måten vi ser verden på.  Budskapet de målbærer føles riktig for deg som leser, selvsagt fordi det bekrefter dine egne meninger og interesser. Det interessante blir derfor om de påstandene som fremmes kan sannsynliggjøres og etterprøves. Boken The Nature Fix. Why nature makes us happier, healthier, and more creative forteller Florence Williams oss nå det mange av oss tror vi vet: Å være ute i naturen gjør oss, og våre samfunn, godt.

Naturen, kulturens hjem

Dette er ikke nytt. Allerede i 1984 skrev sosialbiologen Edward O. Wilson boken Biophilia. Her fremmer han tesen om at mennesket har en hang til alt levende og til naturen, fordi vi kommer fra den.  Andre har hatt et filosofisk vinkling på naturen, som vår egen dypøkolog, Arne Næss, som i skrift og i praksis var opptatt av å gå inn i naturen, ikke ut i den. Hans venn, friluftsmannen Nils Faarlund, snakket om naturen som kulturens hjem.  Går vi enda lenger tilbake i tid, er naturens store talsmann Henry D. Thoreau, kjent for sitt år alene i amerikansk villmark, som avfødte boken Walden.

Florence Williams siterer Thoreau og andre, men hva skiller henne fra sine forgjengere? Først og fremst at hun vil formidle vitenskap. Hun allierer seg derfor med vitenskapsmiljøer. Wilsons biophila-hypotese har forblitt en interessant hypotese. Men nå begynner vi etter hvert å få en del studier og tidsserier som understøtter hypotesen. Med ny medisinsk teknologi er det lettere enn før å måle hva syns- lyd- og luktinntrykk gjør med oss. Det er også større interesse for temaet i en tiltagende urban verden. Forskningen er med andre ord internasjonal, og resultater fra ulike land og kulturer underbygger det allmenne i hypotesen.

Forfatteren nøyer seg derfor ikke bare med sekundære og amerikanske kilder, men drar rundt i verden på jakt etter forskerne som ligger lengst fremme i feltet. Hun tar blodprøver og hun drar på tur med elektroder festet til hodet og blir del av pågående eksperiment. Turen tar henne til Asia, Europa og eget kontinent.

Økt konsentrasjon, mer mindfulness

Forfatteren er ute i de store sypress-skogene i Sør-Korea og får innblikk i helbredelsesprogram for data- og mobilavhengige barn og unge. Hun måler hvordan lukt påvirker psyken, og det samme gjelder for lyd. I Skottland blir hun med når økoterapi tilbys psykisk syke, og i Vest-Virginia ser hun hvordan friluftsliv er viktig for barn med ADHD. I korte og morsomme kapitler viser forfatteren hvordan nærmere tilknytning til naturen er mye viktigere for vår evne til konsentrasjon og generell mindfulness enn vi tror, og at selv små mengder eksponering til det grønne forbedrer kreativitet og påvirker humør.

Kapitelet som tar for seg lydforurensing er tankevekkende. Vi responderer positivt på lyden av vind, vann og fugler. Mye av støyen rundt oss i hverdagen, derimot, stresser systemene våre mer enn vi forstår.  Men mest overraskende var innsikten jeg fikk i viktigheten av luktesansen vår. Aerosoler i eviggrønne skoger virker som mildt beroligende, samtidig som de stimulerer pusten. Å puste inn nitrogenoksyder i bytrafikken, derimot, er ren gift.

Norske friluftstradisjoner

Bare synet av vakker natur, en innsjø eller et fjell, skaper alfabølger i hjernen, og det virker beroligende på oss. Dag O. Hessen skrev i boken Natur – Hva skal vi med den (Gyldendal 2008) at St. Olavs Hospital høsten 2007 ble tildelt Norsk Forms hederspris, da hele 20 prosent av sykehusområdet ble avsatt til grøntareal, for potensielle helseeffekter. En studie av 166 postoperative hjertepasienter fra universitetssykehuset i Uppsala viste at de som fikk se naturbilder av vann satt opp mot abstrakte bilder, reagerte negativt på de sistnevnte, men med redusert blodtrykk og redusert behov for medisin ved naturbildene.

Williams reiser til Finland og finner forskning som viser at bare 5 timer ute i naturen i måneden vil ha positiv virkning på oss. Hun kunne like godt ha kommet til Norge, et land hvor mange fortsatt holder søndagsturen for hellig. I tillegg har vi ledende landskapsforskere som hevder at natur i byer bedrer folks moral. Erfaringer fra planteparseller på Grønland i Oslo viser at aktive grøntområder skaper nye møteplasser og roer sosiale spenninger.

Thoreau inn i hverdagen vår

Mennesket er født til å gå, og både kropp og sinn er tjent med den eksersisen fotturen gir, mener allerede omtalte Thoreau. I år har Pax Forlag markert Thoreau-jubileet med utgivelsen Til Naturen, om å gå og vandre. Her skriver han at han vil at vi skal stemme vårt sinn etter naturen, og lære å se det store i det lille og skjønnheten i den rekreerende naturen.  «Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen, for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig – jeg vil betrakte mennesket mer som en innbygger i naturen, eller som ett med den, enn som et medlem av samfunnet.»

Det er igjen tid for mer «vandring», i alle kanaler. Serier som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er nasjonaleiendom. Hurtigruta og (det svært saktegående) NSB har blitt internasjonale TV-suksesser. Romaner, som Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (Gyldendal 2011), av Thomas Espedal, får mye oppmerksomhet. Filmer som Grizzly Man (2005), Into the Wild (2007) og Mot naturen (2014) tar opp eksistensielle spørsmål, som kanskje er ekstreme, men de tangerer likevel Thoreaus univers og utfordrer oss.

Med Williams’ bok har vi nå fått vitenskapen på banen, og naturen har fått en viktig alliert. Men Williams er realistisk og ergo også opptatt av nærmiljøet vårt, parker og grøntområder. På den måten er hun en forfatter som også byplanleggere vil ha glede av å lese. Det kan være viktig i et land som vårt, hvor de store byene våre vokser raskt og hvor utbyggerinteresser raskt kan ødelegge grønne gleder. The Nature Fix er derfor en bok både for friluftelskere, søndagsturentusiaster, urbanister og politikere. Ikke minst helsepolitikere.

Publisert første gang i Ny Tid, 13.07.2017